EUs interesser i Arktis
av Tore Ruud, Harstad

EU er ingen kyststat, og ingen av medlemslandene i EU har kyststatsrettigheter i Arktis. Vel nok ble Grønland medlem av EU sammen med Danmark i 1973, men etter at hjemmestyre ble innført i 1979, ble det i 1982 holdt en folkeavstemning som resulterte i at Grønland forlot Den europeiske union. Danmark ivaretar fortsatt de utenriks- og sikkerhetspolitiske interessene til Grønland gjennom riksfellesskapet, men utenfor EU.

Landene som omkranser Polhavet og har kyststatsrettigheter i dette området, er Russland, USA, Canada, Danmark/Grønland og Norge. Av disse er Russland den desidert største rettighetshaveren med en kystlinje som strekker seg over nærmere 160 lengdegrader.

For områdene på de store havdyp utenfor landenes økonomiske soner og kontinentalsokler gjelder bestemmelsene om havbunnsregimet i havrettstraktaten, som styres av FN. Så heller ikke i disse områdene har EU noen forvalterfunksjon eller oppgave.

Issmeltingen i Arktis åpner muligheten for nye seilingsleder mellom fjerne Østen og Europa. Via Nordøstpassasjen sparer man 15 fraktdøgn eller 40 prosent sammenlignet med Suez-alternativet. Man unngår i tillegg piratene ved Afrikas horn og i Malakkastredet, og ruten er generelt sikrere sett i forhold til ustabiliteten i Midtøsten.

For middelhavslandene i EU må en slik omlegging av transportmønsteret fortone seg som et skrekkscenario. Og for EU som helhet er kontrollen med nordlige transportkorridorer ikke bare av kommersiell, men også av sikkerhetspolitisk interesse.

Men det er nok først og fremst en god gammeldags kamp om ressurser som har økt EUs interesse for Arktis. Det vakte stor oppmerksomhet da en russisk ekspedisjon under ledelse av Artur Tsjilingarov plantet det russiske flagget på havbunnen under Nordpolen i august 2007.

Vel så viktig var nok likevel U.S. Geological Surveys olje- og gassrapport for Arktis som ble offentliggjort i juli 2008. Der framgår det at området nord for polarsirkelen antas å inneholde 22 prosent av verdens uoppdagede olje- og gassressurser, hvorav 84 prosent antas å finnes under havbunnen.

Etter gjentatte problemer med gassleveransene fra Russland, har EU blitt opptatt av sin energisårbarhet. Man har derfor ønsket å skaffe seg energi uavhengig av det russiske statsselskapet Gasprom. De potensielle ressursene i Arktis har derfor virket forlokkende.

EUs daværende energikommissær Andris Piebalgs uttalte i en debatt i Brüssel i september 2008 at det vil være dumt å beskytte Arktis mot ressursutnytting. Han mente at oljeboring i det følsomme nordlige miljøet må drives framover med europeisk finansiell og politisk støtte. "Du kan ikke si at Arktis er en helligdom. Hvor skal vi ellers hente energien vår fra?" var et av utsagnene han kom med.

De fem kyststatene rundt Polhavet hadde imidlertid allerede utarbeidet en erklæring om framtiden for Arktis, som ble vedtatt i mai 2008 i byen Ilulissat i Grønland. Ministrene fra de fem kyststatene vedtok at man forpliktet seg til å handle ansvarlig når det gjelder den framtidige utviklingen i Polhavet. Landene forpliktet seg også til å løse uoverensstemmelser ved forhandlinger og til å styrke samarbeidet.

Kyststatene hadde dermed langt på vei avlyst kappløpet seg imellom om ressursene i nord. Det gode samarbeidsklimaet har utvilsomt bidratt til at det etter førti år med forhandlinger i april i år ble oppnådd enighet mellom Norge og Russland om en delelinje i Barentshavet og Polhavet.

Likevel ga ikke EU opp forsøket på å få innpass i Arktis. EU-parlamentet vedtok i oktober 2008 at Arktis "for øyeblikket ikke er styrt av noen multilaterale normer og reguleringer" og derfor trengte en egen traktat. Dette ble sterkt imøtegått av blant andre utenriksminister Støre som pekte på at havretten gjelder også i Arktis. I EUs endelige politikkdokument for Arktis aksepterte man FNs havrettskonvensjon som grunnlag, uten at man ga opp det primære standpunktet om multilateral forvaltning av nordområdene.

Fra Grønland var reaksjonen på EUs nordområdepolitikk skarp. Der sa man rett ut at EU ville ha fingrene i ressursene i Arktis. Grønlands offisielle representant i Brüssel, Lars Vesterbirk, uttalte på et møte i november 2008 at EU ikke er kvalifisert til tilstedeværelse i Arktis, og at deres Arktis-politikk er imperialisme.

Russland vedtok i 2009 en ny sikkerhetsstrategi med sterkt fokus på energipotensialet i Arktis. Der utelukker man ikke bruk av våpenmakt om russiske interesser blir truet. Dette kan vanskelig tolkes som annet enn et tilsvar til EUs arktiske strategi.

EU ønsker også å delta som permanent observatør i Arktisk råd, som i tillegg til landene rundt Polhavet har de øvrige nordiske landene som medlemmer. Men EUs holdning til forvaltningen av Arktis, samt forbudet mot selprodukter og hvalfangst vekker sterke reaksjoner. Det synes derfor som om Kinas ønske om observatørstatus har lettere for å vinne gehør i Arktisk råd.

Alle landene rundt Polhavet har interesse av lavspenning i Arktis, og ut fra FNs havrettstraktat og Ilulissat-erklæringen bygger man tillit og samarbeid. Lykkeligvis har Norge to ganger og Grønland en gang sagt nei til EU-medlemskap, noe som har vært viktige bidrag til at vi etter den kalde krigen har unngått høyspenning og åpen konflikt i nord. Kyststatsforvaltning av Arktis, uten innblanding fra utenforstående makter, vil også i framtiden være den beste garantien for at området skal forbli fredfylt.