Det nye Europa – det nye Norge

Velferdsordninger i et utvidet EU
Av Gunhild Johansen, Norsk Kommuneforbund

Den nordiske modellen

På et jubileumsarrangement som dette kan vi gjerne trekke fram noen av de gamle ”heltene”.

Trygve Bratteli uttalte en gang:

”Målet med velferdsstaten er å sikre alle menneskers likeverd”.

Norge har de siste par åra blitt kåret til verdens beste land å bo i. Levestandard måles blant annet ut fra helsetilstanden i befolkningen, forventet levealder, spedbarnsdødelighet, utdanningsnivå, sosiale sikkerhetsnett, rettferdig fordeling, inntektsnivå osv.

Det som er spesielt med den norske/nordiske modellen, er at våre ordninger er bygd opp på prinsippet om medborgerskap og at det er allmene ordninger. Ordningene er rettighetsorientert heller enn behovsprøvde. Einar Gerhardsen sa en gang at den eneste attesten man skulle trenge for å ta del i velferdsordningene i Norge, var fødselsattesten.

Våre velferdsordninger er blitt kjempet fram gjennom sosial og politisk kamp i hensynet mellom:

- rike og fattige

- kapitaleiere og arbeidstakere

- produsenter og konsumenter

- unge og gamle

- kvinner og menn

- friske og syke

- bygd og by

Ordninger som etableres må begrunnes i fellesskapets interesser, basert på allment aksepterte verdier. Det foregår hele tiden en kamp om hvilke verdier samfunnet skal bygge framtida på.

Den norske velferdsstaten utgjøres blant annet av

- folketrygden; herunder nevner jeg spesielt sykelønnsordninga

- lik tilgang til utdanning og helsetjenester

- relativt små lønnsforskjeller

- individorientert skatte- og trygdesystem

- godt utbygd offentlig sektor/høy andel offentlig ansatte

- aktiv sysselsettingspolitikk

- høy yrkesaktivitet blant kvinner

- sterk vekt på kollektiv lønnsdannelse

- høy grad av fagorganisering

- skattebasert finansiering

Kvinnenes velferdsstat

Kvinnene var spesielt aktive i 1994 da fokus på velferdsordningene var spesielt fremme. Det har en helt klar sammenheng med at kvinnene er de som har hatt mest direkte nytte av velferdsordningene ved at det har gitt kvinner i stor grad reell likestilling med hensyn til yrkesdeltakelse og dermed økonomisk uavhengighet. Dette har endret arbeidsfordelingen både ute og hjemme og har gjort at vi har fått et mye mer variert familiemønster enn tidligere.

I global sammenheng har vi mye å forsvare. Få land kan oppdrive tilsvarende ordninger som det vi har. Vi ligger på topp også når det gjelder likelønn mellom kvinner og menn, noe som har en klar sammenheng med hvor langt likestillingen er kommet i samfunnet. Likevel har velferdsstaten vært kraftig kritisert både fra ”venstre” og ”høyre”. Kritikken fra venstre har i stor grad gått på at ordningene ikke er gode nok, at mange faller utenfor og at det er store mangler fortsatt. Venstresidas kritikk kan sammenfattes under ”myten om velferdsstaten”. Denne kritikken er nå i stor grad dreid over i et opprør der man setter kreftene inn for å forsvare og videreutvikle det som er bra. Aksjon For Velferdsstaten og Ordføreropprøret er eksempler på denne dreiningen.

Kritikken fra høyresida har gått på Formynderstaten, at det finnes for mye regler og lover for alt mulig, at velferdsstaten kveler initiativ og at enhetsskolen gjør de flinke elevene til tapere. Høyresidas kritikk har kulminert i en privatiseringsbølge som omfatter alle tenkelig områder. Dette følges av en ideologi der man skal få ytelser etter verdighet og betalingsevne, ikke etter behov.

Går vi mot en nedbygging av velferdsstaten?

70 kommuner er satt under administrasjon, et stort flertall av kommunene varsler kutt i tjenestetilbudet neste år mot bare et lite mindretall som har planer om å utvide tilbudet. Norske kommuner bryter FN’s eldrerettigheter hver eneste dag.

Regjeringas svar til opprørte kommunepolitikere er at de må konkurranseutsette og privatisere kommunale tjenester. Samtidig opplever vi press på opparbeidede rettigheter som sykelønnsordninga, pensjonsrettigheter både i Folketrygda og offentlige tjenestepensjoner, arbeidstidsbestemmelser og oppsigelsesvernet i Arbeidsmiljøloven, krav om desentraliserte lønnsforhandlinger og større lønnsforskjeller. Alt har ett mål: å svekke de kollektive ordningene. Vi er i ferd med å få et samfunn og et arbeidsliv der utstøtingen øker. Arbeidslivet brutaliseres.

Velferd er avhengig av høy sysselsetting

I EU er velferdsordningene mer knyttet opp mot arbeidslivet enn i Norden. Flere ytelser er avhengig av at man har jobb og inntekt. I mange land er sykelønnsordning og ferie noe man opparbeider seg rettigheter i forhold til i sitt arbeidsforhold. Man har flere familiebaserte ordninger i motsetning til våre individbaserte.

Man har faglige organisasjoner på EU-nivå, både yrkesfaglige og på hovedorganisasjonsnivå. Disse deltar i ”forhandlinger” og dialoger, men har ingen reell forhandlingsmyndighet på vegne av forbundenes medlemmer for eksempel i forhold til lønn. Det er imidlertid framforhandlet direktiver på foreldrepermisjon, atypisk arbeid og fjernarbeid. Dette er imidlertid minimumsstandarder som må implementeres i medlemslandenes avtaler/lovverk.

I det indre markedet er de nasjonale sikkerhetsnettene delvis avviklet. Delvis fordi de var i strid med EU-regler om fri konkurranse, delvis fordi de ikke fungerte i et så integrert system som EU.

Over hele Europa skjer nå samme utvikling, bare i ulik grad:

- offentlig sektor strammes inn

- velferdsordninger undergraves eller reduseres

- offentlige tjenester privatiseres

- offentlig sysselsetting skal reduseres

- fleksibelt arbeidsmarked med svakere faglige rettigheter og arbeidsrettsordninger

Kommisjonens medisin

Det er kvinnene som rammes først og hardest. Fleksibilitet innebærer i stor grad atypiske arbeidsforhold som deltid, sesongarbeid, tidsbegrenset arbeid, hjemmearbeid som underleverandør, kontraktsarbeid og gråsoner mellom svart og lovlig arbeid. Det er mest kvinner som tvinges over på atypiske kontrakter. Dette befester kvinnenes svake stilling på arbeidsmarkedet.

Fagbevegelsen er svekket av den store arbeidsledigheten og tvinges til å akseptere dårligere forhold. Dette rammer selvsagt i neste omgang alle arbeidstakere, fordi det undergraver faglige rettigheter totalt.

I EU som i Norge er velferdsordningene avhengig av sysselsettingen. Fri konkurranse i et stort indre marked skaper ikke flere arbeidsplasser, den bare flytter dem. De metoder land benytter for å øke konkurranseevnen

- stramme offentlige budsjetter

- lønnsmoderasjon

- høyt rentenivå

svekker sysselsettingen ved at innenlands etterspørsel begrenses. Når alle land følger den samme strategien, begrenses alle innenlandsmarkeder samtidig og det fører til en forsterket negativ effekt.

Dette skaper flere tapere enn vinnere. Økt konkurranse betyr raskere omstilling, høyere ytelseskrav, utrygge ansettelsesforhold, flere nedleggelser, mer pendling, mer uførhet, mer førtidspensjonering, flere arbeidsledige. I det hele tatt kan man oppsummere at EUs sysselsettingspolitikk er uten virkning for arbeidsfolk!

I EU har antall sysselsatte gått ned siden 1970, mens den har økt kraftig i Norge. I tillegg er det mange flere kvinner som ikke melder seg som arbeidssøker fordi de anser det som lite realistisk å få seg jobb. Ett eksempel:

Sysselsettingsgrad	EU	Norge
1970	64,9 %	63,6 %
1998	61,1 %	78,2 %

Stabilitetspakten

I Euro-sonen er det kun arbeidstakerne som er støtpute når samfunnsøkonomien svikter, ettersom landene ikke har egen valuta til å regulere forholdet til andre land. De er støtpute på i alle fall tre måter:

- økt arbeidsledighet

- svekket lønn

- må søke arbeid i andre land

Stabilitetspakten (Amsterdam 1997) foreskriver strenge straffer (bøter) for land som ikke klarer å holde underskuddet på Statsbudsjettet på mindre enn 3% av BNP.

Tyskland, Frankrike og Italia har i år gjort opprør mot stabilitetspakten som de selv har vært med på å vedta. Kravene er altfor strenge blant annet når det gjelder innstramningene i offentlig sektor. Den medisin EU-kommisjonen foreskriver for å holde seg innenfor rammene er

- lønningene skal holdes nede for å øke profitten til næringslivet (hindre utflytting)

- økte lønnsforskjeller (dvs. billigere arbeidskraft)

- lønnsforhandlinger desentraliseres til bedriftsnivå

- mer fleksibilitet på arbeidsmarkedet

- sosiale ordninger må ikke være til hinder for nye arbeidsplasser

Arbeidstakerne utbyttes

Økonomiene i Øst-Europa har siden murens fall privatisert hodeløst. I mange Øst-Europeiske land er mesteparten av infrastrukturen privatisert. Virkningene for vanlige folk er arbeidsledighet, dyrere offentlige tjenester som gass, strøm, transport osv. og nedbygging av velferdsordninger.

Tyskland har gjort mye for å integrere DDR inn i sin økonomi. Det har kostet enormt. Bygningsarbeiderne i Tyskland har betalt sin del av prisen! I Berlin for eksempel er det stor byggeaktivitet. Etter 1994 er det registrert 250.000 ledige bygningsarbeidere i Tyskland. Samtidig er ca. 200.000 arbeidere kommet fra andre EU-land, først og fremst Storbritannia og Irland. De registrerer seg som selvstendige arbeidsgivere og jobber som underleverandører. Arbeidsgiver betaler ikke sosiale ordninger, ingen risikoforsikring og ansvaret pulveriseres. I tillegg er det regnet at ca. 200.000 bygningsarbeidere fra andre land i Øst-Europa jobber i Tyskland på enda dårligere vilkår. Det er mulig dersom man har desentralisert lønnsforhandlingene ned på bedriftsnivå. På den måten er tyske arbeidstakere utkonkurrert.

Den samme tendensen ser vi når det gjelder sykepleiere som rekrutteres fra blant annet Filippinene til privatiserte deler av helsevesenet, for eksempel i England. Mange jobber på elendige vilkår fordi de ikke blir fortalt hvilke rettigheter de har. I tillegg til at rike land i vest importerer ferdig utdannet arbeidskraft fra fattige land i sør og sparer den utgiften, utarmes helsevesenet i de fattigste landene.

Dette er bare et par eksempler av veldig mange. Felles for disse er at fagbevegelsen splittes og svekkes. Det utgjør den største trusselen for velferden over alt.

EU er i ferd med å vedta et direktiv om tvungen konkurranseutsetting av kollektivtransporten. Dersom de får vedtatt dette, vil andre områder som kraftsektoren, vann/avløp, avfallshåndtering, helse og skole komme etter. Da vil det enkelte land ikke lenger ha råderett over egen offentlig sektor, men den vil legges åpen for konkurranse ikke bare i det indre marked, men globalt. Etter hvert som de negative virkningene av privatiseringen vil vise seg, kan det fort gå ut over populariteten til politikerne. Da er det greit å ha et direktiv å skjule seg bak.

Global økonomi krever internasjonale organisasjoner

EU er et økonomisk prosjekt som sammen med USA og Japan utgjør et triangel i den globaliserte økonomien. Avtaler innen WTO som GATT og Gats og de transnasjonale selskapenes framvekst endrer verdensmarkedet raskt i retning liberalisering innen alle områder. Dette er en annen diskusjon, men jeg vil likevel avslutte på det globale plan. Globale utfordringer krever en sterk internasjonal motbevegelse der fagbevegelsen må spille en sentral rolle sammen med forbrukerorganisasjonene, miljøorganisasjonene og landbrukets folk. . I tillegg har vi NtEU, For Velferdsstaten og ordføreropprøret. Fortsatt har vi en viss mulighet til å påvirke våre politikere.

ISKA (Internasjonalen for Stat og Kommuneansatte) har nå lansert en global kampanje om Offentlige tjenester av god kvalitet. Denne har de offentligansattes organisasjoner i Norge sluttet seg til. Vi vil tvinge regjeringene til å fokusere på kvalitet, på vilkårene for barn, eldre, syke og på samfunnet som helhet. Noen steder vil vi klare å slå privatiseringsframstøtene tilbake. Utfordringen blir å få folk til å forstå at de verdier vårt samfunn er bygd på, er uforenlig med privatisering enten vi snakker om råderett over naturressurser, offentlige tjenester eller infrastrukturen.