---

Solidaritetsprosjekt eller konsernstyrt globalisering?

Foredrag av Maria Walberg på Troms Nei til EUs fylkeskonferanse 08.05.2004.

Ja-sida har endra seg litt siden 94:

Hvilke argumenter må vi forholde oss til fra ja-siden?

Disse argumentene mener jeg at nesten utelukkende er floskler uten særlig tilknytning til virkeligheten.

Påstand 1 fra ja-sida: EU gir 55% av verdens bistandpenger.

DDette er en svært uvanlig og lite beskrivende måte å måle bistand på. Langt mer vanlig å måle bistanden til et land utfra landets BNP. Den siste oversikten fra OECD (16.04.04) på hva land gir i bistand viser at Norge nå gir 0,92% i bistand.

EU ligger langt under dette, med 0,35% i bistand. Flertallet av EU-landene måtte kutte i bistanden i fjor, blant annet på grunn av de trange rammene for de offentlige budsjettene ØMU-landene opplever. I tillegg får EUs bistandspolitikk sterk kritikk fra bistandsorganisasjoner i Europa.

Bond, rapporten Tackling Poverty, 2002. Konklusjon:

Bond mener at utviklingshjelpen reflekterer EUs utenrikspolitiske interesser, ikke bekjempelse av fattigdom.

Påstand 2 fra ja-sida:

Fellesskapet er et av verdens mest åpne markeder. EU jobber for å bedre og skape forandring for u-landene i WTO og gi dem reelle muligheter og fortrinn til å konkurrere på verdensmarkedet.

Europabevegelsen sin rapport "EU og Verden"

Den anerkjente solidaritetsorganisasjonen Oxfam ga i april 2002 ut rapporten "Rigged rules and double standards". Her slo Oxfam fast at
EU er det området i verden som opptrer mest proteksjonistisk over for den tredje verden, mer enn USA, Japan og Canada.

Viktig grunnlag:

Hvilke konsekvenser for dette for handelspolitikken? Oxfams hovedkritikk, og det som har gitt tittelen til hele rapporten, er at EU har en sterk dobbeltmoral i sin opptreden overfor u-landene. De krever at u-landene skal fjerne all toll, og la EU konkurrere fritt på markedene i u-landene. Samtidig beskytter de selv sine egne markeder, der u-landene kunne deltatt i konkurransen. Tollmurene rundt i-land koster u-land 100 milliarder dollar i året - og det er dobbelt så mye som de samme i-landene gir i u-hjelp. Og aller mest proteksjonistisk er EU på landbruksvarer, tollsatsene på landbruksvarer er fire ganger så høye som på industrivarer.

Det viktigste for å bygge arbeidsplasser og velferd for alle i utviklingslandene er nok likevel ikke å få solgt sine varer til oss, men å kunne levere til eget hjemmemarked. Men EUs høye eksportsubsidier på mat utkonkurrerer bøndene i fattige land på deres egne markeder. I følge Oxfam-rapporten, selger EU hvete på verdensmarkedet til en pris som ligger 34% under produksjonskostnadene. Melkepulver selges til rundt halvparten av produksjonskostnadene, mens sukker dumpes helt ned til 1/4 av produksjonskostnadene. Da er det ikke så rart at EU har blitt verdens største eksportør av både melkepulver og sukker, og det er ikke så rart at lokale bønder ikke klarer å henge med på konkurransen.

Hva skjer i praksis?

For ti år siden hadde Ghana et ganske trygt marked for hermetiske tomater i Vest-Afrika. Så kom Verdensbanken, der EU har 26% av stemmene, og krevde gjennom sine strukturtilpasningsprogrammer, at EU-landene måtte få være med i konkurransen om hvem som skulle selge tomater til Vest-Afrika, og all toll måtte fjernes. Resultatet var som ventet - og planlagt. Italienske tomater oversvømmet det afrikanske markedet, og utkonkurrerte produsentene fra Ghana. Og mens tomatdyrkerne i Ghana verken får statsstøtte eller tollvern, har de italienske både EU-støtte, tollvern og eksportstøtte.

EU har, i et bistandsprosjekt, brukt 23 millioner euro på å øke produksjonen av melk i Den dominikanske republikk. Prosjektet var vellykket, og produksjonen økte kraftig. Problemet var bare det at de dominikanske bøndene fikk ikke solgt denne melken. Den ble nemlig for dyr sammenlignet med den EU-subsidierte melken fra Danmark, og dermed ble 20 000 fattige bønder tvunget til å gi opp produksjonen. Eksempler som dette finnes det dessverre mange av.

Når EU dumper tonnevis av sukker i Mosambik og Zambia, drives bøndene ut i arbeidsløshet og sult. Når EU dumper kjøtt i Vest-Afrika, presses kvegbøndene ut av sitt eget hjemmemarked.

De rike landene har endra det globale jordbruket fra et jordbruk basert på komparative produksjonsfortrinn til et jordbruk basert på komparative subsidieringsfortrinn.

Dumping the poor, CAFOD

Med landbruksstøtten sin kunne EU ha fraktet alle sine 21 millioner kyr verden rundt i fly - med opphold i London, Singapore, Hanoi, Shanghai, Brisbane, Auckland, Raratonga, Los Angeles og San Fransisco - og attpåtil gitt hver ku 5000 kr i lommepenger på turen.

Dumping the poor, CAFOD

Norske eksportssubsidier

Noen prøver å påføre Norge dårlig samvittighet for disse subsidiene, men dette er støtte som ikke går til dumping av matvarer i fattige land (...) Norge bør opprettholde et importvern i landbruket - ikke minst av hensyn til verdens fattige.

Vandana Shiva, indisk miljøforsker og solidaritetsaktivist, Vårt Land, 29.04.04

Påstand 3 fra ja-sida: EU handler med de fattigste landene

Vanligvis når ja-sida drar opp dette poenget, snakker de om avtalen "Everything but arms". Innen 2005 skal eksportører fra disse landene ha tollfri adgang til EUs indre marked for nesten samtlige produkter, med unntak av våpen og ammunisjon. burde hett: Everything but arms, cotton, rice.. Norge inngikk en liknende avtale to år før EU, men uten unntakene på disse landbruksvarene.

Over til Jagland og hans teser.

"EU motvirker de negative følgene av globaliseringen".
EU er nødvendig for å "gjenvinne demokratisk kontroll over kapitalen".
"EU er en støttespiller for u-landa".

Resonnement:
Globale utfordringer - trenger internasjonale kjøreregler - trenger internasjonalt samarbeid, og institusjoner som har mulighet til å forplikte - trenger en overnasjonal institusjon - trenger EU. Spørsmålet vi må stille er: Kan en union med markedsliberalistisk grunnlov være et instrument til å tøyle de globale markedskreftene?

EU bygger som dere vet på de fire friheter. Dermed har EU en traktatfestet - og snart grunnlovsfestet - markedsliberalisme. EU er ikke en arena som kan brukes til hva som helst, ikke bare en samarbeidsorganisasjon der man finner felles løsninger. Man sitter ikke i EU og diskuterer "hva skal vi prioritere nå? Miljø? Fattigdomsbekjempelse? Kontroll over kapitalen?" den typen diskusjoner er overflødige i EU, fordi prioriteringene allerede er gjort, og de er allerede lovfestet. Det er fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft som skal prioriteres. Hvis vi ønsker å regulere kapitalen, slik Jagland sier at han vil, er det jo litt rart å prøve å gjøre det ved hjelp av regler som har til formål å sikre kapitelen fri flyt?

For tre år siden understreket EU-kommisjonen at "om en medlemsstat innfører en allment anvendbar skatt i den form som opprinnelig ble planlagt av professor Tobin står dette i strid med artikkel 56, samt artiklene 12, 39, 43 og 49 i EU-traktaten". Ettersom det er EU-kommisjonen som tolker EU-traktaten er det all grunn til å ta dette svaret alvorlig.

Det gir ingen mening å ønske Norge inn i et system som grunnlovsfester fri kapitalflyt for å oppnå kontroll over den samme kapitalen. EU er en viktig pådriver for globaliseringen, blant annet ved å være den største grupperingen både i Verdensbanken og Det internasjonale Pengefondet.

EU er en motor i markedsliberalismen og globaliseringen. Derfor blir det latterlig når lederen av EUs formannskap, Göran Persson, sier han støtter Attac. Jeg tviler på at Thorbjørn Jagland vet hva Attac står for.

Bernard Cassen, grunnleggeren av Attac, Dagbladet 15.06.01

EU er en støttespiller for u-landene.

I viktige internasjonale forhandlinger, og i møter i WTO, har EU fungert som en motpol til u-landene, og en støttespiller for USA.

I Seattle, i Doha, i Cancun. EU og de fattige landene har stått steilt mot hverandre.

Mye av grunnen til at EU stiller de kravene de gjør i internasjonale forhandlinger, er at det er det de store konsernene i EU vil at EU skal gjøre, og påvirkningskanalen for disse storselskapene i EU er det vi kan kalle svært velutviklet. Det er jo ikke så rart, med tanke på at det var den mektige lobbyistklubben ERT som laget utkastet til det EU vi ser i dag.

ERT: www.ert.be/achievements

Har også prioritert å arbeide for større makt til kommisjonen, slipper å ta kampen i hvert enkelt land.

Påstand 4 fra ja-sida: EU er "internasjonal solidaritet" - i motsetning til norsk nasjonalisme og isolasjonisme.

Ja-sida har fortsatt et behov for å trekke en nisselue nedover hodene våre, og beskylde oss for å ikke ville samarbeide, ikke bry oss om andre, bare tenke på oss selv. Norge er det landet i Europa som bidrar mest per innbygger til EUs nye medlemsland i Øst-Europa. Norge betaler mer u-hjelp enn noe annet land i Europa. I den grad det har vært skepsis og motstand mot norske overføringer til fattige land, har denne kommet fra høyresiden i norsk politikk.

Grundig valgforskning har dokumentert at de som stemte nei både i 1972 og i 1994, er den delen av befolkningen som har lavest inntekt. Det var også på nei-sida flest velgere tok standpunkt fordi man ikke ønsket et Festning Europa på bekostning av de fattige landene. Vi ser på EU som en begrensning for den internasjonale handlefriheten, og den internasjonale solidariteten. Derfor sier vi Nei til EU. Verden roper ikke på et sterkere EU, det er Jagland som roper på et sterkere EU. Og det er ikke helt det samme.

---