Prosessen i 1905 ga oss i alle
fall et annerledes land: vi fikk noe så sjelden som en folkevalgt
konge. Og vi fikk æren av å dele ut Nobels fredspris, først og
fremst på grunn av vår rolle for å oppheve unionen uten bruk våpenmakt.
Sammen med en av Europas mest moderne og demokratiske Grunnlover,
var grunnlaget lagt for et annerledes land i ordets beste forstand.
Folkestyre eller union?
Det var striden om utenrikspolitikken
og Norges rett til å ha egne representanter i andre land som ble
tunga på vektskåla for det endelige vedtaket om at Stortinget
ville oppløse unionen. Det er likevel ikke tvil om at kravet om
et levende folkestyre, med samspillet mellom lokaldemokratiet
og nasjonalforsamlinga og ei regjering som sto ansvarlig overfor
parlamentet og ikke kongen, var en viktig beveggrunn for oppløsninga
av unionen. Demokrati og folkestyre har gått som en grønn (som
det faller mest naturlig for meg å si, ikke minst med tanke på
blant annet Johan Sverdrups rolle i 1905) tråd fra 1814, via 1905,
1972 og 1994 og fram til i dag.
Stortingets vedtak og folkeavstemminga
i 1905 kan sies å være et naturlig resultat av ei tid preget av
levende folkebevegelser som avholdsbevegelsen, målrørsla, fagbevegelsen
og kvinnebevegelsen, av en av Europas mest moderne og demokratiske
Grunnlover og av en voksende nasjonal selvfølelse.
100 år seinere er fortsatt et levende
folkestyre et av unionsmotstandernes viktigste argumenter. Etter
min mening er det historieløst å nærmest se på Grunnloven som
et litt upraktisk hinder, slik de mest ihuga EU-tilhengerne gjør.
Den norske Grunnloven har vært og er fremdeles en av Europas mest
moderne og framtidsretta konstitusjoner, og er og har vært grunnlaget
for framveksten av et levende folkestyre med blant annet prinsippet
om tredelinga av makta som ei viktig forutsetning. Og da mener
jeg for ordens skyld altså Stortinget, Regjeringa og domstolene,
ikke EU-parlamentet, EU-kommisjonen og domstolen....
I 1994 var slagordet nettopp "Folkestyre
eller union? Valget er ditt!". Slagordet oppsummerte det som var
en sterk og felles kjerne i en brei bevegelse med folk med svært
ulik bakgrunn. Ideen ble unnfanget i forbindelse med et strategiseminar
styret hadde. Ei av gruppene, ledet av Kristen Nygaard og med
blant annet Stein Ørnhøi, skulle diskutere forslag til slagord,
og jeg sendte med sekretariatets forslag på en lapp. Under oppsummeringa
dagen etter hadde gruppa til vår forbauselse endt på at slagordet
burde være "folkestyre", og bare det. Litt forsiktige spørsmål
kunne avsløre at gruppa hadde trodd at vi foreslo at de skulle
velge mellom "Folkestyre" og "Union" som slagord! Som den redelige
mann han var, syns Kristen syns at slagordet måtte si noe om hva
vi var for, ikke bare hva vi var mot....Etter en god del humring
endte vi altså med slagordet "Folkestyre eller union? Valget er
ditt!".
Må vi inn for å påvirke?
Ja-sidas argument om at vi i dag
må bli med i en ny union for å få mulighet til innflytelse minner
meg om følgende historie: På 80-tallet var det ei tid sann at
man skulle slutte å kalle noe et "problem", og heller si "utfordring".
Noen gikk et skritt videre og mente man skulle kalle det "mulighet".
I en mindre nordnorsk bedrift gikk til slutt økonomisjefen til
administrerende direktør og sa: " Vess vi nu får fleire muligheita,
så går vi konkurs"!
Erfaringene fra tida før 1905 var
jo nettopp at påvirkningen ble for liten i en union. De som mener
at Norges mulighet for å påvirke en betraktelig større union skulle
bli noe særlig større, har så langt ikke lagt fakta på bordet.
I det minste må de i alle fall kunne forklare hvilke viktige avgjørelser
i EU som vil bli annerledes og bedre med et norsk EU-medlemskap.
Så langt må "Inn for å påvirke" kunne sies å være et mantra, heller
en et argument.
Er vi innadvendt eller utadvendt?
Enkelte hevder at den nasjonalfølelsen
som preget debatten om unionsoppløsninga i 1905 var innadvendt
og navlebeskuende. Det stemmer ikke. Det stemte ikke i 1905, og
det stemte ikke i 1994 og det stemmer fremdeles ikke. Som Vest-Agder
Ungdomslag avsluttet sitt hilsningstelegram i 1905 til Storting
og Regjering med "…dette aukar kjærleiken til alle folkeslag"….De
mente da som vi mener nå, at trygghet på seg selv og eget ståsted,
er det beste utgangspunktet for å møte andre med åpenhet. Det
var ikke uten grunn at rasisme er den eneste eksklusjonsgrunnen
i Nei til EU, eller at det i Jack Berntsens sang het "…Åpen grense,
åpen port. Men vi gjer´kje nøklan bort".
Den samme merkelige mindreverdighetsfølelsen
kan også sies å gå som en blå tråd fra Høyres motstand mot unionsoppløsninga
i 1905 og fram til ja-sidas påstand om at vi må bli medlem av
EU for å bli eller fordi vi er en del av Europa. Selvsagt er vi
en del av Europa! Det har da folk fra denne landsdelen aldri vært
i tvil om. Men så har vi kystfolk også handla fisk med kontinentet
i mer enn tusen år, og vært en del ute i både Europa og i resten
av verden. Eller som en kjent musiker sa en gang han ble spurt
om han hadde reist mye: " Ja, jeg har vært mye rundt både her
i landet, i utlandet og ellers"!
Jeg slutter aldri å forundre meg
over at ja-sida ser ut til å mene at hvis vi bare hever en slags
"oss sjøl nok"-holdning fra et nasjonalt til et europeisk nivå,
så går vi fra å være innadvendte til å være utadvendte. Riktignok
har EU-utvidelsen gjort EU betraktelig større ved også å inkludere
en god del land fra Øst-Europa, men både Schengen og en felles
flyktning- og asylpolitikk har samtidig sørget for en nesten ugjennomtrengelig
mur rundt Europa, og befestet inntrykket av Festning Europa. Sjølsagt
kan man innvende at den politikken Norge fører ikke er så veldig
annerledes, men det kan umulig være et argument for å gi fra seg
muligheten for å endre dette.
Er vi moderne eller (nisselue)tilbakeskuende?
Og mens vi først er i det myteknusende
hjørnet: Noe annet jeg fortsatt forundrer meg over, er de som
hevder at nasjonalstaten er gammeldags og union er moderne. Hvor
tar de det fra? For en tidligere miljøvernminister er dette like
vanvittig som å hevde at fisk er gammeldags og olje og gass er
moderne. På samme måte som fossile brennstoffer neppe bør karakteriseres
som spesielt moderne, er det heller tvilsomt å karakterisere et
styresett som fjerner makt og innflytelse fra folk flest, som
spesielt moderne.
VG skrev en gang om tidligere leder
i Nei til EU, Kristen Nygaard, at han hadde "sjarm som en gammel
Lada". Det kunne jo være fristende å peke på at VG neppe er en
spesielt sjarmerende avis, men vi får la det ligge. Mitt poeng
er at Nei til EU under Kristens ledelse ble et klart uttrykk for
det moderne. Vi sto i en moderne tradisjon der folkebevegelser
er et viktig korrektiv til de mer formelle folkevalgte strukturene,
og under informatikkprofessorens ledelse tok vi i bruk elektroniske
løsninger som de færreste for ti-femten år siden hadde hørt om.
Kristen gikk så langt som til å mene at alle lokallag burde være
tilkoblet internett og at all distribusjon av materiell burde
foregå elektronisk. De av oss som var halvparten så gamle som
ham, så på dette som et snodig og lite realistisk eller praktisk
innfall fra professoren. Men det skulle ikke gå mange år før dette
i aller høyeste grad er en viktig del av en hver organisasjons
arbeid, nisselue eller ei! (Og i parentes bemerket: nisselua er
vel strengt tatt et mer mangfoldig symbol enn enkelte later til
å tro, ikke minst med tanke på den rollen den har spilt både i
revolusjons- og krigstid!)
Maktarroganse
Et annet fellestrekk mellom 1905
og 1994 var maktarrogansen unionsmotstanderne ble møtt med. Både
da og nå unionsmotstandernes mest takknemlige motstandere... Jeg
skal la aktørene snakke for seg selv, uten ytterligere kommentarer:
1905:
"Til Stortingets president. Da
jeg ikke erkjender de revolutionære skridt, som stortinget med
krænkelse af grundlov og rigsakt og i oprør mod sin konge desværre
har foretaget, saa mottager jeg ikke den af stortinget tiltænkte
deputasjon". (Oscar)
1994:
"Jeg kan ikke se et eneste godt
argument mor norsk EU-medlemskap selv om jeg står på hodet". (Gro
Harlem Brundtland)
"Du må jo være hjernevasket". (Gro
Harlem Brundtland, blant annet til en bonde i Hattfjelldal og
en respektert journalist i Bladet Vesterålen).
Folkelig engasjement
Et av mine sterkeste minner fra
1994, er fakkeltoget i Tromsø i november. Et brennende "NEI" i
fjellsida, og et fakkeltog som strakk seg over flere "etasjer"
sett fra torget. Det var kvelden etter svenskenes ja, og den første
meningsmåling viste at Nei-sida i Norge framdeles ledet. Fra den
dagen var jeg rimelig trygg på at dette kom til å gå bra. Og vi
kan slå fast at det såkalte "svenskesuget" verken fungerte i 1905
eller i 1994. Antakelig har det kort og godt aldri eksistert.
Men det folkelige engasjementet
har i aller høyeste grad eksistert, og gjør det fremdeles.
1905:
280 000 kvinner skrev under på
et opprop til støtte for unionsoppløsninga i løpet av 20 dager.
De fant seg kort og godt ikke i at de ikke skulle ha noe å si
i forbindelse med det veivalget Norge sto foran.
"Lister, navne, telegraf, post
og bud la beslag på dem nesten døgnet rundt". (Fredrikke Marie
Kvam)
Nitti år seinere var oppgavene
ikke veldig forskjellige. Uten innsatsen til 145 000 individuelle
medlemmer, som skrev, talte, sto på stand, ringte og banket på
dører, hadde slett ikke nei-seieren vært sikra. Ikke minst gjaldt
det "Aksjon frammøte", som sterkt bidro til at nesten 90 % av
de stemmeberettigede stilte i valglokalene og avga stemme, over
store deler av landet i både regn og motvind. Hvem husker ikke
bildene fra TV hvor folk i distriktene hadde rodd i regn og motvind
for å stemme "nei", mens fnisende og halvfulle "ja"-folk ikke
rakk stemmelokalene før de stengte i Oslo?
Men tilbake til kvinnenes underskriftskampanje
i 1905. Ikke bare var innsamlinga av 280 000 kvinners underskrift
en svært imponerende organisatorisk bragd, men det var også et
avgjørende argument for kvinners stemmerett som ble innført åtte
år seinere. Nesten 300 000 kvinner var ikke lett å overse. Kvinner
var heller ikke lett å overse nitti år senere., da vi i stor grad
bidro til å sikre et klart nei til unionen.
Til ære for det folkelige engasjementet,
passer André Bjerkes ord i