Troms Nei til EU

Rapporter, foredrag o.l.

EØS-avtalen - fortsatt et alternativ for Norge?
- Alternativ til hva? - Er det noe alternativ til EØS?
Foredrag av Dag Seierstad på Nei til EU-konferansen "EØS avtalen - på dagsorden".

EØS-avtalen kritiseres nå av mange som i 1992 ville ha denne avtalen, men som helst vil se Norge som medlem av EU. Det paradoksale er at kjernen i kritikken fra EU-tilhengerne er identisk med hva EØS-motstanderne sa den gang debatten om EØS-avtalen raste i 1992: "Norge blir på viktige områder medlemmer av EU uten stemmerett. Vi må finne oss i alt som EU vedtar uten at vi får være med på å bestemme."

Nå er det ikke sant at vi må finne oss i "alt som EU vedtar". - Vi bindes for eksempel ikke til den penge- og rentepolitikken som ved oljepris-sjokk o.l. kan ramme Norge hardt fordi Norge har en nærings- og eksportstruktur som gjør at økonomien vår svinger "i utakt" med de fleste EU-land. - Vi overlater ikke til EU å utforme handelspolitikken overfor den tredje verden. - Og vi beholder taleretten ved viktige internasjonale forhandlinger - i alle sammenhenger der EU opptrer utad på vegne av medlemsstatene. De blir etter hvert mange.

EØS omfatter derfor bare en del av det EU vedtar. Men virkningene av EØS-avtalen blir tydeligere på stadig flere områder. På disse områdene innebærer EØS kraftige inngrep i det norske demokratiet. Norske myndigheter tvinges til retrett i sak etter sak der en trodde gode hensikter, sosiale hensyn og sunn fornuft kunne legges til grunn i tolkningen av EØS-regelverket. Det setter overvåkingsorganet ESA og EFTA-domstolen bom for. Rettsreglene til EU går foran det norske demokratiet.

Dette kan i lengden gjøre såpass inntrykk på folk at ja-sida hamrer på samme budskap som i 1992: vi må ha EØS-avtalen for å sikre markedsadgang til EU-markedet. Argumentene til ja-sida var sterkt villedende i 1992 - og er like villedende i dag. Da vi inngikk EØS-avtalen i 1992 hadde vi hatt en frihandelsavtale med EU i 19 år - en avtale av samme slag som de frihandelsavtalene Sverige, Finland, Sveits og Østerrike den gang hadde.

Frihandelsavtalen innebar at norsk industri fra 1977 hadde tollfrihet på all eksport til EU. Næringsmiddelindustrien var eneste unntaket. Det har vært toll på bearbeidede landbruksvarer (etter norsk ønske) og på bearbeidede fiskeprodukter (etter EUs ønske). Men på alle andre industriprodukter og på alle råvarer har det i 25 år vært full tollfrihet og ingen kvotebegrensninger på handelen med EU.

I kroner og øre er ulempene ved EØS-avtalen faktisk langt større. De er størst i olje- og gassutvinningen. Kombinert med anbudskravene betyr oljedirektivet (fra 1995) at norske leverandører og operatører over tid taper markedsandeler på norsk sokkel og at konsesjonsvilkår som sikret utvikling av norsk oljekompetanse og norsk oljeforskning ikke kan stilles.

Gassmarkedsdirektivet har som formål å styrke gasskjøperne slik at prisen på gass kan presses nedover, og Olje- og energidepartementet var i følge Dagens Næringsliv (31.1.01) forberedt på et årlig tap på så mye som 9 milliarder kroner. Til sammenlikning: Den samlede tollbelastningen på eksporten av fisk til EU er i underkant av en halv milliard kroner.

Den viktige forskjellen på EØS-avtalen og den gamle frihandelsavtalen er likevel ikke de økonomiske konsekvensene, men de kraftige inngrepene som EØS tvinger fram mot handlefriheten til folkevalgte organ på alle nivåer.

Ikke på noe punkt øker EØS-avtalen norsk handlefrihet til å gripe inn mot uheldige virkninger av markedskonkurransen. Dette er den grunnleggende svakheten ved EØS-avtalen. Mangel på fri flyt av varer, tjenester og kapital er i dag ikke noe viktig samfunnsproblem. EU retter derfor systematisk oppmerksomheten i feil retning. Gjennom EØS-avtalen tvinges norske myndigheter til det samme.

At EØS-avtalen er ille for Norge, blir EU-tilhengere og EU-motstandere stadig mer enige om. Men kan vi verge oss mot EØS ved å melde oss inn i EU? Europabevegelsen og EU-tilhengere i Høyre og Arbeiderpartiet kappes med EØS-motstandere om å fortelle hvor håpløs EØS-avtalen er: "Vi må godta alt som kommer fra Brussel." Men så legger de til: "Det kan vi gjøre noe med. Vi kan melde oss inn i EU."

Men slipper vi unna det som er ille ved EØS ved å melde oss inn i EU? Det blir naturligvis nøyaktig likedan der. Alt som rammer oss i EØS, vil ramme oss som EU-medlem. Regelverket i EØS er identisk med EUs regelverk for det indre markedet. Det regelverket vil ramme oss like brutalt og på like brei front om vi er medlem av EU.

Men som medlem av EU har vi vel i alle fall litt innflytelse på dette regelverket?

Men de viktigste EØS-sakene de siste åra skyldes ikke nye EØS-regler. Når vi en lang periode ikke kunne la bedrifter i fraflyttingskommuner slippe med redusert arbeidsgiveravgift, var det ikke på grunn av et nytt EU-direktiv som vi kunne brukt reservasjonsretten i EØS-avtalen mot. Det var fordi EU-kommisjonen mente det var i strid med grunnleggende artikler i EU-traktaten.

Slik har det også med angrepene på hjemfallsretten, på bo- og driveplikten i landbruket, på boplikten i boligområder langs sørlandskysten, på eierbegrensningene i finansnæringa, på frislippet av rusbrusen, på øremerkingen av professorater for kvinner i fag der det bare fins mannlige professorer.

Denne tendensen til stadig sterkere overstyring fra Brussel av hva Stortinget, fylkesting og kommunestyrer kan gjøre, den skal det altså bli slutt på hvis bare Erna Solberg eller Jens Stoltenberg får Norge inn i EU slik at EU-traktaten kan endres!

Men det er et uendelig langt perspektiv over det som må til av standhaftighet og alliansebygging innad i EU, hvis de skal klare noe slikt.

EU-traktaten kan bare endres hvis alle medlemsregjeringene er enige om det. Alle! Med Norge blir det 28 slike regjeringer. I løpet av EUs 51-årige historie har aldri noen regjering foreslått å endre traktaten på så grunnleggende punkter.

Venter en seg at en norsk regjering skal inn i EU for å foreslå noe så oppsiktsvekkende? Hvis det er hensikten med å melde seg inn, burde en vel først finne ut om en har noen forbundsfeller der inne for et prosjekt som vil revolusjonere EU fra grunnen?

For å si det som det er:

Nye EU-regler som gjør EØS enda verre, kan vi stoppe med reservasjonsretten. Den reservasjonsretten nekter ja-sida på Stortinget å bruke - trass i at den stadig sutrer over at "vi må godta alt som kommer fra Brussel"! Det er faktisk bare ja-partiene som godtar alt som kommer fra Brussel. Det skal de altså slutte med bare de får plass ved bordet i Brussel.
Men forvirre opinionen om hvordan vi kan slippe unna provoserende trekk ved EØS ved å melde oss inn i EU, det gjør den med stor fryd.

EØS-avtalen er ikke til å leve slik den er i dag - verken for EU-tilhengere eller EU-motstandere. Det er tre muligheter: Inn i EU - endre EØS-avtalen - eller ut av EØS.

På kort sikt er det ikke noe flertall i Norge for å si opp EØS-avtalen. Men kan avtalen endres slik at vi blir kvitt det som provoserer mest?

Da må Norge f.eks. ha

rett til å stille strengere krav til produkter ut fra helse- og miljøhensyn,
rett til å utforme regionalpolitikken uavhengig av EUs regelverk,
rett til unntak fra EUs anbudskrav på enkelte områder, for eksempel i kollektivtransporten,
rett til å skjerme enkelte sektorer fra EUs liberaliseringsregler, for eksempel innenlandske posttjenester.
rett til å opprettholde konsesjonsregler som ikke diskriminerer mot utlendinger (eks: reglene om hjemfallsrett, om bo- og driveplikt, om lokal fortrinnsrett til oppdrettsanlegg).

Til nå er det lite som tyder på at EU ville være særlig interessert i å forhandle om en slik nedbygging av EØS-avtalen. Men det har aldri vært prøvd for alvor fra norsk side. De partiene som ser EØS-avtalen som en varig - eller i hvert fall en langvarig - løsning, bør være ekstra interessert i å få vekk det som provoserer mest.

Derfor burde vi begynne å spørre EØS-tilhengerne: Hva syns du er verst ved EØS-avtalen? Skal vi ikke prøve å forhandle med EU om å ta det ut av EØS-avtalen?

For det som er plagsomt i Norge, kan være plagsomt i så mange EU-land at vi kan lage en offensiv Europa-politikk ut av det?

På den annen side. Hvorfor skulle EU forhandle om noe som helst så lenge det offisielle Norge tviholder på at det ikke fins noe annet alternativ til EØS-avtalen enn medlemskap i EU? Hvilken forhandlingsposisjon gir det? Skal vi oppnå reelle forhandlinger med EU om EØS-avtalen, må vi først gjøre det troverdig at utmelding av EØS er et reelt alternativ.

Skulle det vise seg at EU ikke vil inn i slike forhandlinger, har vi et bedre grunnlag enn i dag for å reise debatten om å si opp EØS-avtalen.

Er utmelding realistisk?

Det er lenge før det kan bli noe flertall på Stortinget for å si opp EØS-avtalen. Den forsvares ikke bare av ja-partiene fra 1994, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, men også av Kristelig Folkeparti og Venstre. På Stortinget er det bare SV og Senterpartiet som har gått mot EØS-avtalen. Det er 27 av Stortingets 169 representanter. Det fins altså 142 som foreløpig vil holde fast ved EØS.

Utafor Stortinget er EØS-flertallet like kompakt. Nei-alliansen fra 1994 inneholdt ikke bare EØS-partiene Kristelig Folkeparti og Venstre. Nei-sida i Arbeiderpartiet, slik den organiserte seg i "Sosialdemokrater mot EU" (SME) under ledelse av Hallvard Bakke og Tove Strand, gjorde ja til EØS til sin forutsetning for et nei til EU. Det samme gjorde og gjør AUF. De fleste LO-forbund har samme standpunkt.

Skal EØS-fronten flyttes i det politiske landskapet i Norge, må viktige deler av norsk fagbevegelse skifte syn på EØS. Mange fagforbund falt ned på EØS-standpunktet som et kompromiss mellom EU-motstandere og EU-tilhengere - og ikke av begeistring for innholdet i EØS-avtalen. Ikke noe forbund har tatt erfaringene med EØS-avtalen til ny og gjennomgripende diskusjon.

Det å rope "Ut av EØS" er ingen strategi.

En strategi betyr å finne fram til hvordan vi får Norge ut av EØS. Det kunne sjølsagt tenkes på mange måter:

Vi kunne jobbe for en folkeavstemning om EØS?
Vi kunne jobbe for at SV og Senterpartiet får flertall på Stortinget?

Mer realistisk er det å starte med noen helt praktiske spørsmål - som gjerne kan oppfattes som arbeidsoppgaver:

Hvordan få AUFere til å arbeide for å få Norge ut av EØS? Hva kan få dem til å satse på noe sånt?

Hva kan få et LO-forbund til å støtte kravet om Norge ut av EØS? Hvilke argumenter kan vi bruke overfor folk i Fagforbundet, i Fellesforbundet, i Arbeidsmannsforbundet?

Hvilke opplysninger og argumenter gjør inntrykk i KrF?

I store deler av fagbevegelsen hersker det en forestilling om at EØS-avtalen er nødvendig for eksportnæringene våre. Det er feil. Men det har vist seg vanskelig å reise en debatt om slike spørsmål med den tyngden som må til. Motviljen er stor mot å åpne den debatten som "ble løst" med EØS-kompromisset i 1992.

Skal opinionen snu i EØS-spørsmålet, er det helt avgjørende at det oppstår en aktiv EØS-debatt innen fagbevegelsen. Skjer det, vil det utløse debatter i Arbeiderpartiet og AUF, og i neste omgang også i Kristelig Folkeparti og Venstre.

Vi kan få hjelp med å reise slike debatter av utviklingen på to viktige frontavsnitt:

Det første frontavsnittet: Over hele verden arbeides det med å vinne kontroll over markedskrefter som har løpt løpsk.

Når markedskrefter løper løpsk, er det som regel fordi noen har sluppet dem fri. Ikke noe sted i verden er markedskrefter sluppet mer fri enn på EUs indre marked.

Det som mer enn noe annet har sluppet markedskreftene løs her i Norge, er den EØS-avtalen vi har med EU. Den avtalen kan vi si opp med ett års varsel. Mange må endre syn for at det skal kunne skje. Men vi kunne starte med noe mye mindre.

Vi kunne bli enige om at når det kommer nye direktiv og forordninger fra Brussel, så spør vi: Slipper de løs markedskrefter vi har hatt en viss styring med - eller gir de oss bedre politisk styring enn vi hadde før?

Hvis vi også kunne bli enige om at vi avviser direktiv og forordninger som slipper markedskrefter løs, da hindrer vi at markedskrefter løper mer løpsk enn før.

Vi har flust av aktuelle eksempler.

Det mest akutte er tjenestedirektivet. Det direktivet slipper løs markedskrefter fordi det skal øke konkurransen om å yte tjenester på tvers av grenser. Det betyr naturligvis økt konkurranse mellom mennesker som skal yte disse tjenestene. Konkurransen vil øke mest for dem som på forhånd står svakest - for eksempel ufaglærte i de alt for store delene av arbeidslivet der få er fagorganisert.

Der kan det fort utvikle seg nedgangsspiraler det er vanskelig å motvirke. Arbeidsgivere kan fristes til å ansette dem som krever minst og klager minst. Det kan svekke lønnsnivå og arbeidsmiljø samtidig som skoletapere, etniske minoriteter og eldre kan bli enda mer annenrangs i arbeidslivet enn de er i dag.

Skal slike konsekvenser motvirkes, krever det så grunnleggende omlegging av norsk politikk at det vil koste milliarder på budsjettene til de fleste av departementene våre. Da er det langt enklere og billigere å bruke reservasjonsretten i EØS-avtalen mot tjenestedirektivet.
Postdirektivet er nylig sendt på høring. Godtar vi dette direktivet, mister Posten eneretten til å få brev under 50 gram fram til alle postkasser i Norge. Denne eneretten har gjort det mulig å opprettholde den såkalte "enhetsportoen", at det koster like mye å sende brev fra Lindesnes til Nordkapp som innen en bydel i Oslo.

Det er bare i tettbygde strøk at utenlandske postselskap kommer til å ta opp konkurransen med Posten. Men det er nok å miste noen storkunder til konkurrenter som satser på billigere og gjerne uorganisert arbeidskraft, så mister Posten store deler av den postmengden som det er penger å tjene på. Dermed får Posten mindre overskudd til å dekke kostnadene ved å frakte brev og pakker til og fra spredtbygde områder.

I land der konkurransen er sluppet løs, opplever postansatte at arbeidsmengden øker, at det blir mer ubekvem arbeidstid, mer skiftarbeid, mer bruk av deltid og mer bruk av korttidskontrakter, ofte i form av innleie fra utleiefirma. Ansatte med tariffavtale og pensjonsordning erstattes av kontraktører som jobber uten feriepenger, uten sjukelønnsordning, uten pensjonsrettigheter og med ei betaling langt under tarifflønn. Slik kan markedskreftene herje når de slippes løs. Det framgår av EUs egne forskningsrapporter.

Ikke noe norsk parti har gått til valg på å ta eneretten fra Posten. Men også på dette området har vi valget: vi kan la postomdeling organiseres etter samfunnshensyn som vi på demokratisk vis legger til grunn - eller la konkurransen avgjøre hva slags postomdeling det er lønnsomt for konkurrerende postselskap å utvikle.
EUs kollektivforordning krever anbudskonkurranse om all busstransport som mottar offentlig støtte.

På kort sikt kan fylkeskommunene spare penger på slike anbud. Ved de første anbudsrundene er konkurransen ofte tøff, og billigste tilbud kan gjøre busstjenestene billigere enn før. Men etter hvert forsvinner de små selskapene fordi det koster for mye å delta i anbudskonkurransen. Resultatet er at store selskap deler markedet seg i mellom og slik unngår en priskonkurranse som ville ramme dem alle. Store internasjonale selskap har tatt over det meste av bussmarkedet i alle land med anbudskonkurranse om busstransporten. Også det er et resultat av løsslupne markedskrefter.

For bussjåførene har innføringen av anbud vært klart negativ. Mange plages av den usikkerheten som enhver anbudsrunde fører med seg: Har jeg jobb etterpå? Må jeg skifte arbeidsgiver? Får jeg i så fall en dårligere pensjonsordning?

Anbudskonkurransen fører også med seg at sjåførene pålegges dårligere arbeidsvilkår, som skiftordninger med lange pauser midt på dagen - og stadige endringer i arbeidstid på kort varsel. Alle norske forbund som organiserer bussjåfører, advarte mot forordningen da den var til høring. Slik kunne vi fortsette.
I Norge er sjukehus 60 prosent stykkprisfinansiert - til stor ulempe for all styring av sjukehusa våre. Forslaget til helsedirektiv vil la pengene følge pasienten også på tvers av landegrenser. Direktivet vil øke omfanget av stykkprisfinansiering over hele Europa - og gi markedskrefter mer spillerom ved utformingen av helsepolitikken.
Da faglige instanser over hele Europa advarte mot to forordninger som åpner for at det kan bli mer vitaminer, mineraler og medisiner i maten vår, var svaret fra bransjeorganisasjonen for den europeiske matvareindustrien at kvaliteten på matvarer "bør overlates til markedet, og må ikke underlegges obligatoriske regler".
Et siste ord til både innbitte og tvilende EØS-tilhengere: Vi gjør ikke EØS verre ved å avvise direktiv som ville forverre EØS.

Det andre frontavsnittet åpnes med de fire dommene til EF-domstolen. De forrykker maktforhold mellom fagbevegelse og arbeidsgivere i en situasjon der fagbevegelsen er på defensiven i de fleste land i Europa.

Laval-dommen og Rüffert-dommen er lærestykker i hvordan EU-domstolen med EU-traktaten som ryggstø angriper den nordiske arbeidslivsmodellen. Det er gjennom tariffavtaler at fagbevegelsen har kjempa fram lønninger som er til å leve av - og lønnsforskjeller som har vært langt mindre enn ellers i Europa.

Dommene innfører ikke noe mindre enn en femte markedsfrihet i EU og i EØS.

På forhånd fins det fire markedsfriheter - den frie flyten av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft. I alle europeiske land er det lovregler som sier at alle innenlandske selskap skal behandles likt. I Norge skal selskap fra Agder til Finnmark konkurrere på like fot - med noen få unntak som for eksempel at arbeidsgiveravgiften er lavere i Finnmark enn ellers i landet.

Nå sier EF-domstolen at én bestemt type selskap skal ha særfordeler. Det er de som eies i ett land og har ansatte i et annet.

Luxemburg fikk ikke lov til å stille samme krav til slike selskap som til innenlandske selskap.
Delstaten Niedersachsen kan kreve at alle tyske selskap må betale tarifflønn ved offentlige oppdrag, men ikke at polske må det.
Byggnads i Sverige kan gå i forhandlinger om å opprette tariffavtaler med ethvert svensk selskap, og ta i bruk de konfliktmidlene som svensk lov godkjenner. Men latviske selskap kan ikke utsettes for noe slikt.

Og husk: Det spiller ingen rolle om det latviske selskapet er oppretta av svensker for å slippe å ha Byggnads som motpart og slippe unna svensk lov i Sverige.

I Niedersachsen spiller det ingen rolle om det selskapet som er registrert i Polen er oppretta av tyskere for å kunne slippe unna å betale tysk tarifflønn.

I Luxemburg spiller det ingen rolle om selskap som vil slippe å følge de krav som alle innenlandske selskap må følge, er eid av folk som er statsborgere i Luxemburg. Det eneste som teller, er i hvilket land selskapet er registrert.

Altså: EF-domstolen har etablert en rettstilstand som gir ethvert selskap som jobber på tvers av nasjonale grenser, anledning til å underby de lønns- og arbeidsvilkår som fagbevegelsen gjennom faglig og politisk kamp i 3-4 generasjoner har fått etablert for innenlandske selskap.

Dette betyr at EUs femte markedsfrihet er friheten til å dumpe lønninger og arbeidsvilkår bare du har registrert selskapet ditt i et land der lønningene er lave og arbeidsvilkåra elendige og gjør jobben i et annet.

Hvis grensekryssende selskap tilbys slike særfordeler, er nedgangsspiralene ikke til å hindre.

Hvis det ikke var noen annen grunn til å fri seg fra EØS-avtalen, er dette grunn nok!