Troms Nei til EU

Nord-Norges behov som ressursregion
i forhold til EU og EØS

Foredrag av Arne Pedersen, fylkesvaraordfører i Finnmark
på Nei til EUs Nord-Norge-konferanse 26.04.2003.

I beretningen til EUROPABEVEGELSEN I NORGE for perioden 14. feb 1969 til 25. feb 1970 kan man lese at på årsmøtet 13. mars 1967 ble disse vedtekter vedtatt: Den internasjonale Europabevegelsens målsetting: Europabevegelsen søker å virkeliggjøre et europeisk felleskap, med respekt for menneskerettighetene, ved en politisk, økonomisk, militær og sosial integrering av de europeiske nasjoner. Dens mål er opprettelsen av Eropas Forenede Stater,utstyrt med en regjering, et parlament med to kamre, valgt ved almindelig valg, en domstol og et økonomisk og sosialt råd.

Den integrasjonsprosess ja-siden beskriver har altså som mål en oppgivelse av nasjonalstaten og den suvereniteten og eierskap vi i dag har bl a til havområdene som inkluderer fisk- og petroleumsrikdommer. Førstehåndsverdien av fiskeressursene som vi i dag med forsvarlighet kan ta ut av vår 200 mils økonomiske sone, beregnes til vel 12 milliarder kroner. Dette er kystens materielle fundament dersom rettighetene til fisken nasjonalt fordeles med forstand. Hva olje- og gassreservene kan beregnes til har æ ingen klar mening om, men det er formidabelt.

For å forstå vår rikdom og den risiko JA-siden nå tar, må vi se noen år tilbake. Norge etablerte i 1976 en økonomisk sone på 200 nautiske mil fra vår kyststripe og ut i havet. Dette havområdet er seks til sju ganger større enn Norges fastland. Innefor sonen har kyststaten Norge en eksklusiv rett til naturressursene. Retten gjelder både levende ressurser, i første rekke fisk, og mineralressurser i havbunnen og dens undergrunn, særlig olje og gass. Norge ble etter 1976 å regne som en betydelig kyststat. Det var havrettsministeren Jens Evensen (74 - 78) som førte forhandlingene på vegne av Norge og som resulterte i at vi fikk eksklusiv rett i medhold av havretten til en ufattelig rikdom.

Russland og Norge kan som ubestridte forvaltere sitte ved et forhandlingsbord hvert år og bestemme hvor mye fisk som kan fanges i Barentshavet. Det er dette forhandlingsbord Norge først og fremst må sitte ved i fremtiden. Olje- og gassutvinningen i vår økonomiske sone bestemmer vi selv. Det er dette ressursrike havområde ja-siden vil gi vekk til EU betingelseløst. Fiskeressursene er i dag det norske folks eie. Dette eierskap skal - ved et norsk medlemskap i EU - føres ut fra det norske folk til et felles Europa. Alle europeere skal ha lik adgang og rett til fisken. Det gjøres ved at totalkvoten deles i et visst antall kvoter som kan kjøpes og selges fritt i hele EU.

Stortinget har slått fast at omsettelige kvoter er ulovlig. Paradoksalt nok praktiseres likevel omsetting av kvoter. Stortingspolitikere ser gjennom fingrene på dette; Det vil være feil å stanse kvotesalget siden det er overordnet viktig å få innlemmet Norge i EU? Med et Norge i EU kan man ikke nekte utlendinger eierskap i båter med norske fiskekvoter. Norges rett til forhandlingsbordet med russerne skal overlates til medlemslandene i EU. Norsk økonomisk sone omdøpes til EUs felles havområde. Hvor som helst innenfor dette felles hav kan eksempelvis spanske trålere fiske "spansktildelte" torskekvoter. Dette fordi kyststatenes tidligere økonomiske soner rett og slett ikke lenger er kyststatenes eiendom.

Svenskene fikk denne ubehagelige sannhet tredd over hodet av EU-kommisjonen da de forsøkte å stanse fisket i det som før var svensk sone i håp om å berge nordsjøtorsken. Miljøpartiet i Sverige hadde som betingelse for å støtte Person-regjeringen at det de trodde var svensk havområde måtte totalfredes slik at man kunne berge nordsjøtorsken. Dette gikk Person med på. Svenske storredere protesterte og sendt saken til Brussel. Den svenske regjering fikk beskjed fra kommisjonen at fisken og havområdene utenfor svensk territorialgrense ikke lenger var svensk eiendom. Det er nå fellesskapets og alle fiskere i unionen kan ta sine kvoter i EUs felles hav. Heller ikke kunne svenskene fastsette en fredning av nordsjøtorsken selv om de oppfattet den som truet. Riksdagen har rett og slett ikke den råderett svensken trodde de hadde.

Det finnes ingen holdepunkter for å tro at havområdene kan bli regional eller nasjonal eiendom med nasjonale rettigheter. Snarere tvert imot. Nå opplever også det irske folk at det som har vært deres havsuverenitet oppheves og overdras til EU. Irske fiskere er fortvilte. Skottske og engelske fiskere som hittil har hatt fortrinn til sine fiskefelt, mister dem nå når overgangsperioden til full integrasjon og full EU-eierskap nå blir innført. Overgangsbestemmelsene ble i utgangspunktet oppfattet som gode ordninger. Overgangsperioden var 12 til 14 år. Nå er fredningstiden over og integrasjonen må fullføres. Fiskernes opplever dette som sin tragedie. Sentrale tillitsmenn på de britiske øyer advarer nå norske fiskere mot EU-medlemskap. Fartøy og fiskere er redusert i et omfang som ingen hadde trodd var mulig.

Ja-siden medgir at folkestyret i EU ikke virker. Dette ufarliggjøres ved å kalle det for et underskudd på demokrati. Etter min mening en kynisk retorikk: Enten har vi demokrati eller så har vi det ikke. Innføringen av begrepet ufarliggjør det svært ubehagelige og er uakseptabelt i et demokratisk system. Havrettsminister Jens Evensen visste at skulle det klondyke som hersket på havområdene avvikles før havretten ble etablert, måtte det etableres kyststatsforvaltning basert på demokratiske beslutninger.

Fiskebestandene i dagens EU-hav er nedfisket. Gjennom ordningen om et felles EU-hav har Europa fått tilbake et nytt klondyke. Et eksempel til fra Irland. Irene hadde en avtalefestet rett til fiske i den såkalte "Irske-boksen". Irskeboksen har ingen overgangsperiode. Den skulle vare evig. Irske-boksen er et havområde hvor andre EU-land bare kan være innefor med et visst antall fiskebåter. Boksen skulle beskytte sårbare irske fiskefelt og sikre irske fiskere et visst fortrinn. Denne boksen smuldrer nå vekk, begrunnet fra kommisjonen med at den strider mot Romatraktaten om et felles eid hav der alle EU-borgere har samme rett. Irene raser nå mot EU og frykter at irsk fiskerinæring om kort tid er historie. Det hjelper ikke at Irske-boksen skulle vare evig. Romatraktaten går foran!

De som følger med i hva som skjer innenfor oppdrettsnæringen vet at EUs konkurranseregler har gjort det helt umulig for oppdrettere i EU. Norsk opprettsnæring er - tross tilbakeslagene - bedre stillet enn de fleste i Europa. Alt dette har fått en norsk fiskeeksportør som har sitt kontorsted midt i tjukkeste EU til å gå fra et ja- til nei-standpunkt. Han viste til at europeerne i fremtiden har underskudd på fisk og at Norges eksklusive rett innenfor norsk økonomiske sone tross alt er viktigst. Rart i grunnen at ja-pressen ikke har fått med seg dette skiftet av standpunkt!

Med Norge i EU opphører vår eksklusive rett i norsk økonomisk sone. Ingen norske fiskere eller andre som henter sitt levebrød fra havet kan med vitende og vilje gå inn for dette? Ja-folkene må gi svar på hvordan kyststaten Norge skal se ut. Ja-siden vil ha en ny EU-debatt. Men Norges eksklusive rett til våre havressurser vil de ikke diskutere selv om dette er svært viktig. De forsetter å gjøre dette til et ikke-tema. Norge som kyststat er kort og godt ikke et begrep. Det spiller ingen rolle om det handler om enorme verdier, om bosetting og folks levemåte langs hele norskekysten.

Etter avstemningen i 94 hadde den norsk delegasjonen i EU, med Eivinn Berg i spissen det svært tungt og trist. De så seg nødt til å beklaget overfor europeerne det norske folks standpunkt. Delegasjonen kunne ikke forsvare det norske folk i denne saken. Vårt Utenriksdepartement var fornøyd med sine ambassadører og departementet vil fortsatt ha dem slik. Nå vil Inge Lønning ha ny avstemming om EU i denne valgperioden. Hva er det med våre stortingsrepresentanter når de er helt ute av stand til å forsvare det norske folks beslutning som er tatt i to folkeavstemninger? Hva er det med dem når de konsekvent kan undergrave sitt folks standpunkt og på den måten skape splid i befolkningen? Stortingsrepresentant Lønning har ikke på noen tidspunkt forsvart eller respektert resultatene i folkeavstemmingene. Burde man ikke kunne forvente nettopp det av folkets fremste representanter.

Europabevegelsens Stortingsgruppe ble dannet ved et konstituerende møte onsdag den 7. mai 1969 i Stortingsbygningen. Formålet for denne gruppen stortingsrepresentanter var den samme som for Europabevegelsen i Norge. Om Ja-sidens stortingsgruppe er etablert fortsatt vet æ ikke, men det må da være både et konstitusjonelt og et demokratisk problem at det finnes en organisering av stortingspolitikere utenfor det parlamentariske system. Det er ingen tvil om at disse har undergravd folkeviljen og dermed avstemmingsresultatene. Juristene får granske hvordan dette forholder seg til Grunnloven. Det norske folks rett til vårt havområde er umistelig.