Tromsø Nei til EU  
 

 

MEDLEMSSKRIV 2/2004

Gode medlem i Tromsø Nei til EU og Ungdom mot EU. Her kjem det andre medlemsbrevet i år. Det neste kjem i september. Dette brevet har to siktemål: Først å kunngjere viktige arrangement. Dinest å spreie flygeblad frå dansk Folkebevægelse mod EU om "10 grunde til at stemme nei til EU-grunnloven", om EUs forslag til ny grunnlov. Informativt! Du finn det vedlagt.

Tromsø Nei til EU har nettopp avvikla fiskerikonferansen "Fiskeri-nasjonen Norge og EU", som vekte stor interesse, ca. 60 personar deltok. Mykje godt stoff. Bra dekking i media. Vi lagar reportasje til avisa Standpunkt. På konferansen kom forslag via ordførar i Skjervøy, Roy Waage, til Tromsø-laget om å lage "RESSURSBANK" over ressurspersonar på området fisk/EU/EØS. Tromsø NtEU ba difor straks Nei til EU sentralt om å vidareføre det, til hjelp for alle til foredrag/info etc.. Det har vekt harme at generalsekretæren Rindestu flagga "Kysten inn i EU" så høveleg etter at nei-folket i SP i Troms ga han tillit ved valet, slik at han fekk topp-posisjon i fylket. Han var den einaste som ikkje svara i Tromsø Nei til EUs valavis på spørsmål om sitt standpunkt. Difor utfordra vi han på nytt straks før valet i avisa Nordlys til å sei frå om velgjarane kunne stole på at hans meining var i samsvar med partiet. Han unnlet også då å svare. Vi veit i dag at han i samme tida planla eit motsett initiativ. Slikt er problem for folkestyret. Mange er harme, og vil møte "Kysten inn i EU"s argument. Ein Ressursbank kan vere til nytte både til det - og elles! Sjå t.d. spennande innlegg frå Ellen Øseth i Nordlys nokre dagar etter konferansen (Sjå baksida).

Nokre viktige arrangement framover er slik:

18.-20. mars: Landsomfattande EU-konferanse, Oslo: Folkets Hus. Arr: Nei til EU sentralt. Meir info: Sjå www.neitileu.no

29. april, kl 20: Internasjonalt Seminar: EU som freds- og solidaritetsprosjekt. Tromsø Nei til EU markerer at EU 1. mai blir utvida med 10 nye medlemsland. To unge stortingsrepresentantar er invitert til å innlede til debatt om EU som freds- og solidaritetsprosjekt: Peter Gitmark, Høyre, og Audun Lysbakken, SV.

8. mai: Dags-konferanse om EUs austutviding: Arr.:Troms Nei til EU.

15.,16.,17. okt.: Kunnskaps- og dialog-konferanse: Berekraftige fortellingar for Nord-Norges framtid: Om berekraftig fiskeri-forvalting i Nord-Atlanteren. Nasjonalt fokus på prinsipp som kan gjelde for fiskeriforvalting. Fokus på internasjonale fiskeri-regime for kyst-statar, sett i forhold til EU. Siktemålet er å utveksle kunnskap og diskutere eksisterande og mulege modellar for berekraftig fiskeri-forvalting for landa rundt Nord-Atlanteren, og å diskutere kva val dette kan gi Norge. Arr.: Tromsø Nei til EU: Oppfølgingskonferanse av 31. januar-konferansen om "Fiskeri-nasjonen Norge og EU". Gjester kjem frå land rundt Nord-Atlanteren. Åpent for alle. Konferansen inngår i mønstringa "VERDEN I TROMSØ-TROMSØ I VERDEN"

30. og 31. okt.: Kvinnekonferanse. Oslo. Arr.: Nei til EU sentralt

27. nov.: Markering av 10 år sidan 1994. Dagsseminar. Arr.:Tromsø Nei til EU. Kva vann Norge? Korleis utnyttar Norge det - sett frå nord? Samanliknande perspektiv utfrå erfaringar i EU-landa på Nord-Kalotten. Kultur. Info seinare.

Skrevet av Ellen Øseth, leder i Troms SV, etter Tromsø-konferansen "Fiskerinasjonen Norge og EU", 31.01.04.

Norge - en liten fisk i havet?

I den siste tiden har det starta igjen. Debatten er i sin spede begynnelse, men de som husker ti år tilbake i tid kjenner igjen alle tegnene. Vi står foran en ny EU-kamp.

En EU-kamp er ikke som alle andre kamper, den er mye viktigere enn andre uenigheter politikerne i mellom. Et eventuelt EU-medlemskap kommer til å endre flere deler av det norske samfunnet, og det til og med ganske drastisk. Et av disse områdene er fiskeri. Norge ligger på sett og vis midt i matfatet, og eksporterte i 2002 sjømat til en verdi av totalt 28,6 milliarder kroner.

Innflytelse

Ofte blir det hevdet at Norge og Island vil kunne gå sammen og øve et sterkt press i fiskeriforvaltningene dersom vi blir medlemmer. Ja-sida i Norge argumenterer med at vi sammen har så store fiskeriressurser, at våre røster vil måtte bli hørt. Det som er problemet med denne tankegangen, er for det første at Norge og Island fører vidt forskjellig fiskeripolitikk. Første hinder ville altså bli å nærme seg en enighet mellom Norge og Island. For det andre skiller Norge og Island seg fra dagens og morgendagens EU-land på to måter. Den første forskjellen ligger i at vi har fisk å selge, mens EU-landene, med unntak av Danmark, importerer mer fisk enn de eksporterer. Dette gjør at vi ville opplevd interessekonflikter hver gang det var snakk om kjøp og salg av fisk - EU ville rett og slett ikke være enige med oss på områder som er viktige for norsk næringsliv. Den andre store forskjellen er at vi har store havområder med fisk, mens alle fiskerinasjonene i EU har for lite fisk til fiskeriene sine, og dermed er ute etter nye fiskeområder. Sett i lys av dette, kunne man vurdere hvilken rolle Norge ville spille innad i EU. I et EU med 16 land ville Norge hatt tre av til sammen 90 stemmer i ministerrådet. Dette utgjør bare 3,3 prosent. Det er disse tre stemmene som i så tilfelle skulle sikre oss beslutningsmakt over våre fiskeressurser. For å oppnå dette ville vi være avhengige av støtte fra 61 andre stemmer, da beslutninger krever 64 stemmer for gyldig vedtak. Fra neste høst forverres denne situasjonen. Da er det Nice-traktaten som fastlegger reglene for vedtak. Da vil Norge, om vi var medlem, ha kun èn prosent av stemmene i ministerrådet, og dermed også i forhold til fiskerispørsmål.

Skal vårt hav bli EU-hav?

Helt fra begynnelsen av 70-tallet har prinsippet om "lik adgang" til fiskeressursene vært grunnleggende for EUs fiskeripolitikk. Alle fiskere stiller dermed likt i konkurransen om fiskene i det store EU-havet. EU har riktignok innført et prinsipp om "historiske rettigheter", som vil si at andre lands fiskere ut fra historisk hevd, for å hindre alles kamp mot alle i fiskeriene. Men vesentlig for denne ordningen er at den er midlertidig, og selv om EU enda ikke har kommet til endelig enighet om en avvikling, løper ordningen i utgangspunktet bare fram til 2013. EUs "Grønnbok" om den fremtidige felles fiskeripolitikken fra mars 2001 sier at unntakene skal opphøre når den økonomiske og sosiale situasjonen i sektoren blir mer stabil.

All makt i denne sal…

EU diskuterer nå et forslag til ny grunnlov, hvor "bevaring av havets biologiske ressurser innen rammene for den felles fiskeripolitikk" foreslås tillagt EUs enekompetanse. At noe er lagt til EUs enekompetanse betyr at EU, og ikke medlemslandene, bestemmer over området. Dette betyr at myndigheten innskjerpes enda mer enn i dag, hvor fiskeri tilhører den store sekkeposten "delt kompetanse". Delt kompetanse betyr kort og godt at medlemslandene bestemmer selv, men at EU-vedtak og EU-rett går foran nasjonale vedtak og nasjonal rett. Dette innebærer at hvis Norge blir medlem, vil vi ikke lenger ha mulighet til å la egne vurderinger om forvaltningen av våre fiskeressurser gjelde dersom EU har bestemt annerledes. Sverige ble nylig overprøvd da de ønsket å ikke la de svenske fiskerne fiske de kvotene Sverige var tildelt i Østersjøen på grunn av dystre bestandsutsikter. EU bestemte da at Sverige ikke fikk lov til det. I dag er ikke hovedutfordringen internasjonalt mangel på markeder, men mangel på fisk. I følge FNs matvareorganisasjon (FAO) er ni av verdens 16 havområder overfisket. En tredjedel av verdens 200 viktigste fiskesorter er truet. Den som har fisk å selge i framtida, vil med stor sannsynlighet få solgt den. Utfordringen blir derfor å sikre en bærekraftig forvaltning.

EU har altså gjort fiskeripolitikken overnasjonal, og det finne ikke lenger noen dansk, britisk eller spansk fiskeripolitikk. Problemet er bare at fiskerne på det felles EU-havet fremdeles er danske, britiske og spanske. I og med at de enkelte land ikke sitter med det overordna ansvaret for å ta vare på bestandene, vil hver regjering kjempe for en størst mulig andel av kvotene, og resultatet er at fangstnivået hvert år settes uforsvarlig høgt. Ideen bak en felles fiskeripolitikk var at ettersom at fisk er en flernasjonal ressurs og krysser grenser i havet, ville den egne seg for overnasjonal styring. Så enkelt har det altså vist seg at det ikke er. Det som hevdet i 1994 at det ville ende med katastrofe for fiskerinæringen om ikke Norge ble medlem, bør ha fått motbevist dette til gangs. Snarere tvert i mot - katastrofen ser ut til å inntreffe innad i EU.