Elgsnes,
28. feb. 1996
Overvåkernes
Europa
Av
Tore Ruud, leder i Harstad Nei til EU
For
å virkeliggjøre EUs formål, særlig fri bevegelighet for personer,
er det tatt inn bestemmelser i Maastricht-traktaten som omhandler
rettslige forhold og innenrikssaker. Det er dette som kalles EUs
tredje søyle. De mest unionsivrige EU-landene har i påvente av
en felles EU-politikk på dette området inngått en separat avtale,
Schengen-avtalen.
All
personkontroll skal vekk ved grensene mellom medlemslandene i
Schengen-samarbeidet, noe som skal kompenseres med streng kontroll
ved de felles yttergrenser og økt overvåking innad. Dette er det
konkrete hovedinnholdet i Schengen-avtalen. Behovet for kontroll
i Europa vil snarere øke enn avta. Når den åpne og kontrollerbare
overvåkingen opphører, antar derfor kontrollen bare nye og mer
fordekte former. Datateknologien åpner muligheter for overvåking
av enkeltindivider og grupper på en måte som for få år siden ble
sett på som ren science-fiction.
Internasjonalt
politisamarbeid er viktig og riktig i kampen mot kriminalitet,
og Norge er derfor aktivt med i den internasjonale kriminalpolitiorganisasjonen
Interpol. Men i Schengen-avtalen legges det opp til noe langt
mer enn samarbeid mellom nasjonale politistyrker. Det skal bygges
opp omfattende felles dataregistre rundt informasjonssenteret
i Strasbourg. Registrene vil ikke bare inneholde opplysninger
om forbrytere og forbrytelser, men også om mulige framtidige lovbrytere,
mulige vitner og personer man ønsker å underkaste "diskret overvåking".
Parallelt
med utviklingen i Schengen-samarbeidet arbeider EU videre med
sin tredje søyle. Ettersom Schengen-avtalen inneholder en passus
om endring av konvensjonen i henhold til EU-reglene på området,
vil det også være av interesse å se på hva som skjer i EU.
Arbeidet
med Unionens felles politibyrå, Europol, kom et skritt videre
ved at Europol-konvensjonen ble vedtatt i juli i fjor. Samme måned
sendte det spanske formannskapet ut et forslag om hvem og hvilke
persondata som kan registreres i Europols analyseregister. I tillegg
til de personer som de nasjonale politistyrker holder øye med,
vil det være aktuelt å registrere mulige vitner, personer som
har vært eller kan bli offer for forbrytelser, kontakt- og ledsagerpersoner,
samt personer som "kan gi opplysninger". Av særlige persondata
nevnes rase, politisk overbevisning, religiøs tro, helsetilstand
og seksualvaner. Etter at forslaget ved en lekkasje ble offentlig
kjent, har det italienske formannskapet i januar i år gjort enkelte
mindre endringer, trolig for å stoppe den gryende personverndebatten
i EU.
Her
hjemme har det vært mye ståhei rundt overvåkingen i etterkrigstidens
Norge. Mens vi graver oss ned i fortiden, arbeider Schengen-landene
og EU med å utforme framtidens systemer for personkontroll, der
Tysklands og Frankrikes overvåkingstradisjoner i stor grad legges
til grunn. Det bygges opp omfattende dataregistre utenfor nasjonal
politisk kontroll, trolig med opplysninger i strid med norsk strafferegisterlov.
Og regjeringen vår, med justisministeren i spissen, forhandler
målbevisst med Schengen-landene om norsk tilslutning.
Den
offentlige debatt om Schengen-medlemskap har stort sett begrenset
seg til om vi skal vise pass ved grensen eller ikke. De langt
viktigere spørsmålene om motsetningsforholdet mellom skjult kontroll
og personvern, om politisk kontroll med overvåkerne, om overholdelse
av rettsstatens prinsipper og borgernes rett til å vite når de
blir kontrollert, har vært nærmest fraværende i debatten.
Et
hederlig unntak er leder for Datatilsynet og tidligere stortingsrepresentant
for Høyre, Georg Apenes. I kronikken "Svinesund-paralysen" (Dagens
Næringsliv 11. mars 1995) går han i rette med dem som ensidig
legger vekt på muligheten til raske grensepasseringer. Til slutt
skriver han: "Sant nok - komfortbehov og latskap har aldri vært
støttespillere på rettsstatens og demokratiets a-lag, der det
stadig antas at det er borgeren selv som bør ha retten til å bestemme
sitt eget diskresjonsbehov. En kort forsinkelse kan komme godt
med i det lange løp."
Oppsyn
med overvåkerne gjennom demokratiske nasjonale kontrollordninger,
mulighet til å stille overvåkerne til ansvar, og mulighet til
å endre reglene for overvåking, kan også komme godt med i en framtid
der innsamling, bearbeiding og lagring av personopplysninger blir
stadig mer sofistikert. Avstår vi fra Schengen-medlemskapet, beholder
vi muligheten til dette.