Oppriktighet, naivitet og forvirring
Av Geir Finne, Fiskerihøgskolen, Tromsø

Geir Ove Ystmark og Nils Kristian Sørheim Nilsen fra Kysten inn i EU gav i leserinnlegg nylig en fortreffelig innsikt i EUs fiskeriforvaltning. Deres innlegg var fortreffelig av den grunn at de ikke forsøker å skjule en del høyst uheldige men dessverre reelle elementer i EUs fiskeriforvaltning. Det faktum at innlegget også er preget av en viss forvirring og naivitet skyldes utvilsomt fiskeripolitikkens nokså teknisk natur, komplekse regelverk og lange historie.

Oppriktighet
Forfatterne klargjør at kontrollordningene og fastsettelsen av totalkvotene er overnasjonale. Hvordan står det så til med kontrollordningene? På disse spørsmålene er forfatterne befriende klare: ”skotske og shetlandske fiskere driver et kraftig overfiske” og ”totalkvoten har vært satt for høyt og at den fortsatt settes for høyt”. Vi ser altså klart at forfatterne som brenner for å få Norge inn i EU, ikke har særlig godt å si om EUs fiskeriforvaltning og kontrollordninger. Detter er en oppriktighet som både ja- og nei-siden kan ha mye å lære av. Forfatterne går ikke i skyttergraven, men argumenterer i et mye mer åpent terreng.

Hvordan ser det så ut med de konkrete kvoter som Norge vil få? Her er forfatterne like klare på selve spørsmålet, med de unnlater å trekke konklusjonen. De påpeker helt korrekt ”at Norge vil få en fast andel av de ulike fiskeslag. En andel som skal gjenspeile hvor mye vi har fisket tidligere. Dette kalles prinsippet om relativ stabilitet”. Begrepet relativt er her av største betydning. Forfatterne selv påpeker at Norge har hatt en bedre fiskeriforvaltning enn EU. Det vi vet om EU-bestandenes utvikling er at de er fallende og flere viktige bestander er direkte eksistenstruet. Hva betyr dette for de konkrete kvoter i et system av relativ stabilitet? Totalkvoten vil i et slikt system fastsettes på basis av de to fiskeriområdenes (Norges og EUs) bestander. Det at den ene er noenlunde stabil og den andre fallende vil i sum bety at totalkvoten blir fallende, med det resultat at de norske kvotene vil falle, til tross for at de norske andelene av de forskjellige fiskeslag er faste. Nettopp dette ligger i prinsippet om relativ stabilitet.

Forfatterne fra Kysten inn i EU berører dette poenget når de sier: ”settes totalkvoten lavt blir det kutt for alle” (implisitt også for norske fiskere) – det de unnlater å forklare, er det relative i relativ stabilitet.

Forvirring
Forfatterne hevder at ”inntrykket som skapes er at vi ved et medlemskap gir fra oss fiskeressurser” og fastslår at ”de verdifulle fiskeressursene vil forbli norske”. Dette synes på alle måter klart, men så tilføyes det: ”vi vil ikke avgi fiskeressurser i stort omfang”. Hva betyr disse påstandene samlet? Må vi oppgi fiskeressurser eller ikke? Nei! Sier de herrer Ystmark og Sørheim Nilsen først, for så å helgardere ved å tilføye ”ikke i stort omfang”. Dette er forvirrende og ikke klargjørende. Forvirringen blir ikke mindre når den tidligere statsminister i Storbritannia Margaret Thatcher blir presentert som anføreren i en kamp mot ytterligere kutt i EUs totalkvote. Den tidligere britiske ernæringsministeren måtte nærmest bruke tvang for å få henne til å engasjere seg i fiskerispørsmål på en måte som gikk ut over det rent retoriske og symbolske den gang hun var statsminister. Det er derfor mer enn tvilsomt å hevde at hun nå på sine eldre dager har fått en brennende interesse for de mer tekniske spørsmål i fiskeripolitikken.

Historie
Forfatterne forteller sine lesere at ”den felles fiskeripolitikk er ikke innført for å stjele fiskeressurser”. Det er selvfølgelig riktig på en måte. Alle EU-medlemmene har etter lengre forhandlinger gitt sin tilslutning til EUs fiskeripolitikk. På denne måten er altså ingen fiskerressurser stjålet. Det hefter likevel noen paradokser til denne problemstillingen.

Det første paradokset er det faktum at de bærende prinsippene om ressursfordeling ble vedtatt like før Storbritannia, Irland og Danmark ble medlemmer i EU, og da en fortsatt trodde Norge skulle bli medlem. Dette var land med store fiskerier og omfattende havområder. Det kan ikke herske tvil om at dette var et ”lurt” trekk av EUs grunnleggingsmedlemmer.

Det andre paradokset ligger i det ubestridelige faktum at Irland og Storbritannia som har over 70 % av EUs farvann, bare har ca. 40 % av fisken. Tyveri er det ikke, men den tidligere britiske fiskeriminister John Silkien mente at det ikke lå langt unna. Det samme synes den norske fiskeriminister Knut Hoem å ha ment.

Naivitet
Forfatterne fra Kysten inn i EU ønsker seg et norsk EU-medlemskap til tross for at de ikke har noe særlig godt å si om EUs fiskeriforvaltning og kvoteordninger. De vil åpenbart inn i EU for å reformere systemet. ”Vi tror at vi gjennom medlemskap kan bidra til å styrke EUs forvaltning”. Utsagnet er utvilsomt nobelt, men dessverre rørende naivt. I EU-sammenheng, og i avstemminger i EUs besluttende organ – EU-rådet, vil Norge ha mindre innflytelse og stemmer enn den ”kjente fiskerinasjonen” Østerrike. Norge vil bli omtrent like betydningsfull i EU-sammenheng som Liechtenstein er i EØS. De fleste husker vel kanskje hvor galant og bekymringsløst Norge overså legitime innvendinger fra Liechtenstein mot en del detaljer i avtalen mellom EU og EØS. Liechtenstein ble av Norge betraktet som hår i suppen. Det kan også skje med Norge i EU.

Samlet sett er innlegget til Ystmark og Sørheim Nilsen meget opplysende, både om EUs fiskeriforvaltning, de store forhåpninger om norsk innflytelse i EU som råder hos Kysten inn i EU. Innlegget viser også en farlig fragmentert kjennskap til fiskeripolitikkens utvikling i EU.