Om å respektere folkeviljen
Av Svein Johansen, Tennskjer

En del av den påbegynte EU-debatten er begynt å dreie seg om hvorvidt det er demokratisk rett eller galt av stortingspolitikerne å respektere fleirtallssynet ved ei folkeavstemming om norsk medlemskap i EU uansett hvort knapt fleirtallet måtte være – ofte eksemplifisert ved et 50,1%-fleirtall.

Folkeavstemminger i Norge er rådgivende, og Grunnlovens bestemmelse om kvalifisert fleirtall ved endringer av den, og i særlig grad endringer som impliserer suverenitetsavståelser for landet, hjemler konstitusjonell dekning for at stortinget kan vurdere hvorvidt et folkeavstemmingsresultat – hvor stort eller lite fleirtallet hit eller dit måtte være – skal følges. Også de rettslærde mener det. Og det er heller ikke dette striden står om. Striden står om den moralske sida ved å gå imot et folkeavstemmingsresultat.

Nå er det slik med moralske proklamasjoner at de mister sin påbudskraft hvis vedkommende som krever at de skal følges, ikke selv følger dem. Moralske påbud skal enten være gyldige for alle eller for ingen. Hvis ikke snakker vi om dobbelmoral, og den betrakter vi som en form for umoral. I EU-debatten er det ja-partiene på Stortinget med støtte fra deler av nei-partiene som påberoper seg den moralske indignasjon overfor nei-partiene som sier de vil vurdere et evt. folkeavstemmingsresultat før de bestemmer seg, vel å merke om ja-sida får et knapt fleirtall.

Så hvordan står det så til med ja-partienes moralske – ja rett og slett – rett til å kreve nei-partienes absolutte underkastelse i forhold til et folkeavstemmingsresultat? Sannsynligvis står det heller dårlig til. Det er gjennomført to folkeavstemminger om norsk medlemskap i EU (i 1972 og i 1994) som begge endte med nei-fleirtall.

Sist på åttitallet uttalte statsminister Gro Harlem Brundtland i et foredrag i Brüssel at Norge var det mest EU-tilpassede land i hele Europa. Foran stortingsvalget i 1989 uttalte samme statsminister at EU-spørsmålet ikke ville ha noen aktualitet i kommende stortingsperiode, og i 1992 blei norsk EØS-medlemskap valset igjennom i Stortinget med så store suverenitetsavståelser at saka - etter Grunnloven - burde ha vært forelagt folket i valg først.

Nå heter det for øvrig også, fra ja-sida, at nå er vi så mye medlem av EU og vi ”må” godta så mye av EUs bestemmelsesrett over oss, at vi med fordel bør bli ”fullt” medlem. Hvordan kan det ha seg at Norge nå nesten er medlem av EU tiltross for to folkeavstemminger som begge endte med nei-fleirtall – et Norge styrt av et stortingsfleirtall som gjør en dyd av sin lojalitet til ethvert folkeavstemmingsresultat uansett hvor knapt fleirtallet måtte bli?

Forklaringen er ikke at dette har vært en økonomisk nødvendighet, for vi kunne beholdt handelsavtalen fra 1972 som stort sett ga den samme markedsadgang som vi har i dag. Forklaringen kan ikke være annet enn at vi har blitt styrt av et ja-fleirtall på Stortinget som systematisk har brukt EØS-avtalen til å gjøre Norge så ”EU-tilpasset” som bare mulig, og som i praksis aldeles ikke har respektert avstemmingsresultatene fra l972 og l994.

Selvfølgelig finns det dem som oppriktig og med all mulig moralsk rett vil og kan hevde at et folkeavstemmingsresultat skal følges uansett, men de som har sittet i maktposisjon og i strid med avstemmingsresultatene fra 1972 og 1994 har prøvd å jukse oss inn i EU ved hjelp av EØS, bør nå roe seg ned og ikke bringe mer skam over norske politikere. Tilliten til dem er liten nok som den er.