Tromsø, 14. desember 2007

Ny energistrategi for Norge?
Av Odd Handegård, Tromsø Nei til EU

Det var nok mange som skvatt i stolen i forrige uke da meldingen kom om at lille Norge skal hjelpe EU-landene med å nå sine klimamål, bl.a. målsettingen om at 20 % av EUs energiforbruk skal komme fra fornybare kilder - i 2020. EU skal de nærmeste årene bygge en mengde nye vindmøller, men når vinden spakner på kontinentet, skal Norge være parat med en reserveløsning, nemlig oppspart vannkraft fra fulle magasiner i norske fjell. Informasjonssjefen i Energibedriftenes Landsforening (EBL) jubler: Dette vil både miljøet og norske kraftverk tjene på, mener han.

Nå kan man naturligvis lure på hva slags energi norske husstander og norsk industri skal bruke i de periodene EU trenger vannkrafta vår. - Så vidt jeg kan se finnes tre alternativer.

Alternativer til vannkraft
For det første kan Norge få den kullkrafta EU ikke trenger, dersom EU får vannkraft av oss. For det andre kan vi etter hvert kanskje bruke kostbar kraft fra pellets og vindkraft m.m., og for det tredje kan vi senke innetemperaturen i boligene våre, vi kan dusje mindre og vi kan hakke litt mer tenner om vinteren. EBL vil trolig satse på en kombinasjon. Det mest interessante med den nye genistreken som skal sikre EU litt grønn energi (uten å måtte rense kullkraftverkene sine), er at de norske husstandene skal betale festen. EBL lover kraftig økte strømpriser.

Gammel og ny strategi
Som mange vet, har Norge mer vannkraft enn vi trenger, selv om kraftpolitikerne i mange år har hevdet det motsatte. Sist ute med feilinformasjon, var LO i sin nye "Klimastrategiske plan" (oktober 2007) der det faktisk hevdes at "Norge er i ferd med å bli en netto importør av elektrisk kraft". Hvor LO har dette fra, er en gåte - påstanden har aldri vært mindre sann enn den er i dag.

Den nye kraftstrategien fra EU og EBL likner på den gamle. Forslaget om at Norge skal eksportere grønn energi til EU i bytte med brun energi fra EU, kommer denne gang riktignok fra Tyskland, og ikke bare fra norske kjeltringer med slips, dress og siviløkonomeksamen. Ser man nærmere på strategien, er den i realiteten nokså identisk med hva bransjen lenge har ment: Strømprisen til norske kunder må flerdobles for at det skal være mulig å tjene penger også på annen "fornybar energi", altså på pellets, bioenergi, vindkraft, bølgekraft, solceller, minikraftverk, m.m. Det nye i EUs strategi er at den planlagte flåingen av folk, ikke lenger skal kalles flåing, men "miljøtiltak"!

Kostnadsproblemet
Produksjonskostnadene på vannkraft er ufattelig lave (ca. 5 øre pr. kWh), så lave at annen fornybar energi ikke er konkurransedyktig. Kraftbransjens forsøk på å øke strømprisen på permanent basis, har hittil vært nokså nedslående. Årsak: Eksportkapasiteten til EU har vært for begrenset til at man har klart å tømme de norske magasinene, for dermed å skape en kunstig kraftmangel. Men det er nå et visst håp underveis. Norge er i ferd med å bygge ut kabelnettet til kontinentet - en ny kabel til Nederland blir for eksempel ferdig i disse dager.

I tillegg til at myndighetene og markedet arbeider for å gjøre vannkrafta dyrere via den nordiske kraftbørsen Nord Pool, bidrar staten med store subsidier for å gjøre den øvrige fornybare energien mindre ulønnsom. Dette kombineres med et meningsløst avgiftsystem - også dette kalles et "miljøtiltak" av myndighetene og av naturvernorganisasjonene.

Miljøpolitiske avgifter?
Avgifter er som kjent tradisjonell Høyre-politikk. Avgiftene på en vare eller en tjeneste er de samme i kroner og øre for kjøperne, uavhengig av kjøperens privatøkonomi. Dessverre har også den rødgrønne regjeringen tatt i bruk de samme, ikke-progressive avgiftene: Matmomsen, strømavgiftene, avgifter på CO2 (også på grønn energi!), rushtidsavgift, bensinavgift, bomavgift - i Tromsø snart også piggdekksavgift osv.

De som har best råd, ler av regjeringens avgiftspolitikk, mens de som skulle ha vært rødgrønne velgere, får problemene (og mange stemmer Frp i protest). - Skal staten skaffe seg økte inntekter, bør det naturligvis skje over skatteseddelen, etter en progressiv modell, med konsekvenser langt ned i middelklassen, og ikke gjennom avgifter som et stykke på vei opphever virkningen av den progressive beskatningen.

Regjeringens miljøtiltak skal ikke bare svi - de skal svi vesentlig mer for folk med vanlige inntekter enn for den mer velstående delen av befolkningen.

Miljøsakene i vanry
Politikerne og kraftbransjen er i ferd med å sette miljøsakene i vanry. Mange av de tiltak regjeringen foreslår når det gjelder klimapolitikk, er rettet mot hva Ola og Kari kan gjøre, ikke mot hva de store forurenserne (Statoil/Hydro, handels- og havfiskeflåten, internasjonal flytransport etc.) kan og bør gjøre. Det meningsløse i regjeringens strategi illustreres av det faktum at Norge kun er ansvarlig for 2 promille (!!) av CO2-utslippene i verden, og av at du og jeg kun har ansvaret for en bitte, bitte liten del av promillen. Tar vi med all olje og gass som eksporteres urenset fra Norge, blir CO2-tallene naturligvis høyere - ikke for Ola og Kari, men for Stoltenberg, Haga, Halvorsen, Solheim, Solberg, Jensen, Lund og Reiten.

Det lille hver enkelt av oss kan gjøre med CO2-utslippene i Norge, har mikroskopisk betydning for det globale miljøet. Likevel retter de norske myndighetene miljøkravene mot oss. Myndighetene og EU har galt fokus - det er liten grunn til å følge myndighetenes anbefalinger. - "Nei til EU" har uten tvil fått enda en god sak.