Leserbrev

Tilbake

Hvorfor EU-motstanden er så stor
Av Tore Ruud, leder i Harstad Nei til EU

I en lederartikkel i Harstad Tidende lørdag 6. august hevdes det at den rekordstore EU-motstanden skyldes at vi ikke ønsker å dele vår oljerikdom med fattige fettere i Hellas og andre EU-land med problemer. Det spås også ”Nei til EU så lenge oljen gjør oss til en økonomisk stormakt”.

Da folkeflertallet sa nei til EF-medlemskap i 1972 og til EU-medlemskap i 1994, skjedde dette begge ganger mot et bakteppe av skremselspropaganda fra ja-siden om hvor ille det ville gå for Norge om man sa nei. Flertallet verdsatte imidlertid selvråderett og folkestyre høyere enn alle løfter om økonomisk gevinst ved et EU-medlemskap. Basisen for den norske EU-motstanden var og er derfor lite påvirket av økonomiske konjunkturer.

Det er imidlertid utvilsomt at krisen i EUs monetære union gjør flere skeptiske til EU. Da euroen ble innført som fellesvaluta i EU i 1999, vakte det euforisk jubel blant EU-tilhengerne i Norge. At en lang rekke av verdens fremste økonomer med Milton Friedman i spissen advarte mot prosjektet, fikk mindre oppmerksomhet. Friedman påpekte at i en verden med flytende valutakurser, kan et land som står overfor et økonomisk sjokk, ganske enkelt svare med å endre valutakursen. Med innføringen av euro, er ikke lenger den muligheten tilgjengelig.

Da gjenstår bare det som kalles en indre devaluering, og som vi nå ser i Hellas, Irland, Portugal og Spania: Reduksjon i lønninger og arbeidsvilkår, reduksjon eller bortfall av sosiale ytelser, masseoppsigelse av offentlig ansatte, høy generell arbeidsledighet og ekstrem ledighet blant unge.

Og våre fattige fettere blir satt under administrasjon fra Brüssel. For å få lån fra bedrestilte medlemmer av eurosonen, må landene sende statsbudsjettene til forhåndsgodkjennelse i Brüssel før de legges fram for de nasjonale parlamentene til det som blir redusert til formelle vedtak.

I de landene som er rammet, tar folk til gatene i protest mot demontering av velferdsstaten og det nasjonale folkestyret. At denne utviklingen i EU fører til økt EU-motstand i Norge, er ikke vanskelig å skjønne. Men snarere enn en frykt for at EU skal få et sugerør ned i det norske oljefondet, er dette et uttrykk for at folk ikke ønsker at Norge skal utvikle seg i den retningen som nå avtegner seg i EU.