Tromsø, 21.05.2007

Helseshopping i EU?
Av Helga Anette Melhus, styremedlem i Nei til EU og leder av Tromsø Nei til EU

At EU også skal beskjeftige seg med helsepolitiske spørsmål er nok et skritt i retning av en tettere integrasjon der flere og flere viktige politiske området blir underlagt EU-lovgivningen.

Grenseoverskridende helseproblemer, behandlingsmuligheter for sjeldne og alvorlige sykdommer over landegrensene og ikke minst de store helseutfordringene globalt, er helt klart spørsmål som må løftes opp på et høyere nivå enn nasjonalstaten. EU skal ha ros for å drøfte også dette, selv om utfordringene på disse områdene omfatter hele verden, og en må således tenke globalt om disse spørsmålene.

Fra Nei til EUs ståsted er det imidlertid et annet område som opptar oss i det EU nå støper sin helsepolitikk. Nemlig området helsetjenester. Dette innebefatter både flyten av helsepersonell og pasienter over landegrensene og etablering av helsetjenester i det indre markedet.

Da EUs tjenestedirektiv, som omhandler liberalisering av tjenestesektoren, ble vedtatt 15. november i fjor ble helsetjenester tatt ut av direktivet. Ikke overraskende er det nå imidlertid klart at Europaparlamentets utvalg for det indre markedet oppfordrer EU-kommisjonen å inkludere helsetjenester i tjenestedirektivet. Saken kan bli avgjort i Europaparlamentet 24. mai. I likhet med European Trade Union Confederation eller «Euro-LO» som det også blir kalt her til lands, ser også vi i Nei til EU på utviklingen med bekymring. Euro-LO ble av ja-siden i Norge benyttet som et sannhetsvitne på fagbevegelsens godkjenning av EUs tjenestedirektiv. Nå advarer altså organisasjonen sterkt mot forslaget om at helseområdet tas inn i direktivet - et forslag Nei til EU har regnet med ville komme.

Å gjøre helsetjenester om til handelsvarer er å bryte med noen viktige prinsipper for hvordan vi tenker om folk og helse i et velferdssamfunn. Når pasienter skal shoppe helsetjenester i hele unionsområdet vil det by på problemer for planlegging og finansiering av det lokale og nasjonale helsevesenet i hver enkelt medlemsland. For folk flest er det nettopp det lokale helsetilbudet som er det avgjørende for trygghet og god helse.

Om helsetjenestetilbudet skal fungere i et liberalisert marked må det i stor grad rette seg mot ukompliserte oppgaver og betalingsvillige kunder (om det er det offentlige eller private som betaler for tjenesten). Dette kan i praksis bety en forverring av helsetjenestetilbudet til alle de pasienter som har kroniske sjukdommer, sammensatte diagnoser og ikke minst sjuke eldre mennesker. Dette er grupper i samfunnet som ikke «er lønnsomme» - da deres helsetilstand gjerne krever en større medisinsk utredning og/eller innsats, er langvarige eller er uhelbredelige (livsvarige). Mange tilstander kan også forverres ettersom årene går. I motsetning til disse pasientgruppene, kan det tenkes at tilstander en har relativ forutsigbare behandlingstiltak for og tilstander med gode prognoser vil bli vinnere i et slikt marked.

I et solidarisk velferdssamfunn burde en ikke se på helsetjenester som varer, men som en grunnleggende rettighet som skal sikres. Den sikres best ved at lokale og nasjonal myndigheter tar ansvar for befolkningens helsetjenestetilbud, og ikke ved å innlemme helsetjenester i et system som søker økonomiske fordeler. I et slikt system blir de ressurssterke og pengesterke vinnerne, mens noen blir tapere - mennesker som trenger behandling og omsorg.