Leserbrev

 

Tilbake


Elgsnes, 16. januar 2002

Euro - noe for oss?
Av Tore Ruud
, leder i Harstad Nei til EU

Den store mediasaken den siste tiden har vært at EU har tatt i bruk euroen ikke bare som valuta, men også som klingende mynt. Våre politikere forteller oss at dette vil få store konsekvenser for Norge, men noen ny EU-debatt vil ikke engang lederen i vårt mest EU-vennlige parti ha med det første. Jan Petersen har trolig innsett at det blir ganske krevende å føre valgkamp for medlemskap i Unionen i 2005, samtidig som vi feirer 100 årsjubileet for unionsoppløsningen.

Det er gjort et poeng av at situasjonen blir en helt annen dersom våre naboland, det vil si Sverige, Danmark og Storbritannia, slutter seg til EUs økonomiske og monetære union (ØMU), og at vi da må vurdere EU-saken på nytt i Norge. I prinsippet er Sverige alt med. Problemet er bare at man skal ha en folkeavstemning, og med den erfaring EU har fra tidligere skandinaviske folkeavstemninger, venter man til det svenske folket er "modent".

I Danmark fikk man unntak fra valutasamarbeidet som følge av et tidligere NEI, men begrepet stemmerett har her fått et nytt innhold, nemlig at man får lov til å stemme helt til man stemmer rett. Storbritannia er et stort land, og kan derfor bestemme selv om de vil bli med i eurosonen. Vårt naboland Finland har innført euroen nå ved årsskiftet uten at det har vakt særlig oppmerksomhet i media. Men så ligger jo Finland ganske langt unna Oslo.

Det folkelige argumentet for euroen er at man slipper å veksle penger ved reiser til andre land, euroen er gangbar mynt over alt. Lettvinthetsargumentet ble brukt også i forbindelse med norsk tilslutning til Schengenavtalen. Vi skulle slippe å vise pass i hele Europa. Nå kan man virkelig glede seg over dette framskrittet hver gang man må vise legitimasjon ved fly- og båtreiser, ved hotellopphold osv.

Når mafiapengene får flyte fritt i euroområdet, vil det nok snart komme såkalte kompensatoriske tiltak med en ganske besk bismak også for lovlydige borgere. Og det grunnleggende problemet med bundet rente og felles valuta i et stort område med ulik økonomisk utvikling i enkeltlandene, har man ikke funnet løsning på ennå. Sannsynligvis legger euroen grunnen for en videre integrasjon med ytterligere suverenitetsavståelse til sentralmakten i Brüssel. For EUs egen del får vi håpe at den monetære politikken ikke fører til folkeopprør slik vi ser det i Argentina.

De fleste økonomer er enige om at for Norges del ville det ha vært problematisk å være med i eurosonen. Selv den ihuga EU-tilhengeren Jens Stoltenberg, som har økonomiutdannelse, drømmer om at Norge blir med i EU, men står utenfor ØMU. Denne drømmen ble forøvrig kontant avvist av EUs ambassadør i Norge. Det finnes nemlig ikke noe EU à la carte.

Med vår oljebaserte økonomi har vi fordel av høy oljepris, mens det omvendte er tilfelle for EU. Når oljeprisen er høy, vil Den europiske sentralbanken sette ned renten for å motvirke stagnasjon; og når den er lav, vil man øke renten for å hindre overoppheting av økonomien. Hadde Norge vært medlem av EU, måtte vi strammet til når næringslivet var nede i en bølgedal, og stimulert økonomien når det var behov for å stramme til.

I en slik situasjon ville man bli tvunget til å bruke ganske kraftig dosering av følgende medisin: Høyere skatter, lavere offentlig forbruk og høyere arbeidsledighet. Folk flest, og i særdeleshet de svakeste gruppene, ville tapt stort under et slikt økonomisk regime. Fordi vi har sagt NEI til medlemskap i Unionen, er vi ikke nødt til å føre en slik politikk. Så blir det opp til oss velgere å innsette politikere som vet å bruke den handlefriheten vi gav dem 28. november 1994.