Elgsnes,
16. januar 2002
Euro
- noe for oss?
Av Tore Ruud,
leder i Harstad Nei til EU
Den
store mediasaken den siste tiden har vært at EU har tatt i
bruk euroen ikke bare som valuta, men også som klingende mynt.
Våre politikere forteller oss at dette vil få store
konsekvenser for Norge, men noen ny EU-debatt vil ikke engang lederen
i vårt mest EU-vennlige parti ha med det første. Jan
Petersen har trolig innsett at det blir ganske krevende å
føre valgkamp for medlemskap i Unionen i 2005, samtidig som
vi feirer 100 årsjubileet for unionsoppløsningen.
Det
er gjort et poeng av at situasjonen blir en helt annen dersom våre
naboland, det vil si Sverige, Danmark og Storbritannia, slutter
seg til EUs økonomiske og monetære union (ØMU),
og at vi da må vurdere EU-saken på nytt i Norge. I prinsippet
er Sverige alt med. Problemet er bare at man skal ha en folkeavstemning,
og med den erfaring EU har fra tidligere skandinaviske folkeavstemninger,
venter man til det svenske folket er "modent".
I Danmark
fikk man unntak fra valutasamarbeidet som følge av et tidligere
NEI, men begrepet stemmerett har her fått et nytt innhold,
nemlig at man får lov til å stemme helt til man stemmer
rett. Storbritannia er et stort land, og kan derfor bestemme
selv om de vil bli med i eurosonen. Vårt naboland Finland
har innført euroen nå ved årsskiftet uten at
det har vakt særlig oppmerksomhet i media. Men så ligger
jo Finland ganske langt unna Oslo.
Det
folkelige argumentet for euroen er at man slipper å veksle
penger ved reiser til andre land, euroen er gangbar mynt over alt.
Lettvinthetsargumentet ble brukt også i forbindelse med norsk
tilslutning til Schengenavtalen. Vi skulle slippe å vise pass
i hele Europa. Nå kan man virkelig glede seg over dette framskrittet
hver gang man må vise legitimasjon ved fly- og båtreiser,
ved hotellopphold osv.
Når
mafiapengene får flyte fritt i euroområdet, vil det
nok snart komme såkalte kompensatoriske tiltak med en ganske
besk bismak også for lovlydige borgere. Og det grunnleggende
problemet med bundet rente og felles valuta i et stort område
med ulik økonomisk utvikling i enkeltlandene, har man ikke
funnet løsning på ennå. Sannsynligvis legger
euroen grunnen for en videre integrasjon med ytterligere suverenitetsavståelse
til sentralmakten i Brüssel. For EUs egen del får vi
håpe at den monetære politikken ikke fører til
folkeopprør slik vi ser det i Argentina.
De
fleste økonomer er enige om at for Norges del ville det ha
vært problematisk å være med i eurosonen. Selv
den ihuga EU-tilhengeren Jens Stoltenberg, som har økonomiutdannelse,
drømmer om at Norge blir med i EU, men står utenfor
ØMU. Denne drømmen ble forøvrig kontant avvist
av EUs ambassadør i Norge. Det finnes nemlig ikke noe EU
à la carte.
Med
vår oljebaserte økonomi har vi fordel av høy
oljepris, mens det omvendte er tilfelle for EU. Når oljeprisen
er høy, vil Den europiske sentralbanken sette ned renten
for å motvirke stagnasjon; og når den er lav, vil man
øke renten for å hindre overoppheting av økonomien.
Hadde Norge vært medlem av EU, måtte vi strammet til
når næringslivet var nede i en bølgedal, og stimulert
økonomien når det var behov for å stramme til.
I en
slik situasjon ville man bli tvunget til å bruke ganske kraftig
dosering av følgende medisin: Høyere skatter, lavere
offentlig forbruk og høyere arbeidsledighet. Folk flest,
og i særdeleshet de svakeste gruppene, ville tapt stort under
et slikt økonomisk regime. Fordi vi har sagt NEI til medlemskap
i Unionen, er vi ikke nødt til å føre
en slik politikk. Så blir det opp til oss velgere å
innsette politikere som vet å bruke den handlefriheten vi
gav dem 28. november 1994.
|