Leserbrev

Tilbake

EU-isolasjonisme
Av Tore Ruud, styremedlem i Troms Nei til EU

Svenn A. Nielsen, generalsekretær i nettverket Kysten inn i EU, har hatt innlegg i Nordlys 21. og 27. mai i år. Inseratene har også stått på trykk i Bladet Tromsø. At Nei til EUs argumenter faller han tungt for brystet, er ikke uventet. Det overraskende er at han ikke begrenser innleggene sine til saklig argumentasjon, men blander inn hvilken politisk tilhørighet lederen i Troms Nei til EU har. Framgangsmåten bringer tankene hen på den amerikanske senatoren Joseph McCarthy og hans korstog mot annerledes tenkende på 1950-tallet. Det er å håpe at vi unngår en slik utvikling av EU-debatten her i Norge.

Nei til EU er en bred folkebevegelse med medlemmer og tillitsvalgte fra alle partier og samfunnslag. Det som forener oss, er vår motstand mot norsk medlemskap i EU. Alle som vil, kan bli medlemmer - bare rasister er uønsket i organisasjonen. Nei til EU er demokratisk oppbygd med lokallag, fylkeslag og sentralledd. Det velges årlig tillitsvalgte til alle de tre nivåene. Organisasjonen har også strenge krav til kjønnsmessig balanse blant de tillitsvalgte. Jeg tviler derfor på at Ja-organisasjonene er mer demokratiske enn Nei til EU.

Når det gjelder Nielsens påstander om isolasjonisme i Nei til EU, er disse påstandene ikke nye. I 1994 ble det kalt nisseluementalitet. For egen del vil jeg si at det er få steder jeg treffer så mange mennesker med et globalt perspektiv på sine meningsytringer som i Nei til EU. Fra Ja-siden er det blitt en vane å framstille EU som alleuropeisk etter at noen nye land i Sentral-Europa ble medlemmer. EU består nå av 25 land, mens Europarådet har 46 medlemsland. I tillegg kommer Hviterussland. Og Russland alene er mer enn fire ganger så stort som det nåværende EU.

Etter å ha reist en god del i landene i Sentral- og Øst-Europa, er jeg blitt klar over at de virkelig fattige menneskene i vår verdensdel bor øst for den nye sperrelinjen som nå går midt gjennom Europa. Det bygges tollmurer og innføres visumgrenser, og EU bruker mye penger på å styrke grensekontrollen langs Unionens østgrense. Og de store taperne blir våre fattige europeiske søskenbarn som er så uheldige å bo øst for den nye grensen. Er dette solidaritet?

Denne uken kom jeg tilbake fra et besøk i Ungarn. Der snakket jeg med en bonde som drev et meget stort gårdsbruk. Han hadde ikke mye godt å si om EU-medlemskapet. Svineproduksjonen i Ungarn hadde gått tilbake fra 10 mill. til 4 mill. dyr, melkeproduksjonen var i bunnløs krise fordi markedet var oversvømt av ost fra Nederland og planteproduksjonen var rammet av manglende markedsmuligheter.

Dette stemmer godt med hva Faludi Sándor, landbrukspolitisk talsmann for opposisjonsleder Viktor Orbán, sa til undertegnede for snart to år siden. Han viste til at Ungarn er et jordbruksland med 10 mill. innbyggere og kapasitet til å produsere mat til 30 mill. mennesker, mens man i forhandlingene med EU bare hadde oppnådd et produksjonsvolum tilsvarende behovet til 7 mill. mennesker. Er dette solidaritet?

Isolasjonisme kan være så mangt. EU-isolasjonisme er en variant. I dag er Russland vårt største marked for fisk, og i Asias raskt voksende økonomier er det et enormt framtidig markedspotensial. For Svenn A. Nielsens nettverk, som pretenderer å tale kystens sak, bør det være grunn til å tenke over at det finnes en verden utenfor EUs piggtrådsperringer og tollmurer, en verden som både trenger vår fisk og vår solidaritet.