Leserbrev

Tilbake

EØS og markedsadgang
Av Tore Ruud, leder i Troms Nei til EU

Journalist Oddvar Nygård hadde en kommentarartikkel i Nordlys tirsdag 9. oktober som ikke kan stå uimotsagt. Selv om det først og fremst er LO-forbund som er skyteskive i artikkelen, og disse vel er i stand til å tale for seg selv, er det likevel en del forhold rundt markedsadgang som må kommenteres.

Å lese Nygårds kommentarartikkel bringer tankene hen på den massive propagandaen som ble satt inn fra ja-siden i 1972 og 1994 om at vi ikke fikk solgt varene våre om vi ikke ble medlem i EF/EU. Som kjent var dette feil i 1972 og 1994, og det er fortsatt feil i dag.

En ting kan jeg imidlertid gi Nygård rett i: EUs fire friheter er udelelige, og det er vanskelig å se for seg en EØS-avtale uten fri flyt av arbeidskraft. Noe kan sikkert gjøres for å begrense de verste utslagene av den frie flyten, men hovedprinsippene ligger fast.

Men frykten for at oppsigelse av EØS-avtalen fører til ulykke for land og folk er ubegrunnet. For det første er handelsavtalen med EF fra 1973 fortsatt der, og trer i kraft når EØS-avtalen sies opp. Denne avtalen sikrer full tollfrihet for industrivarer og tollettelser for fisk.

Det er korrekt at det ble innført noen ekstra tollreduksjoner på fisk da EØS-avtalen ble inngått. Men disse tollreduksjonene ble kjøpt ved at EU fikk økte fiskekvoter i norsk økonomisk sone. Hvis disse tollreduksjonene skulle falle bort, vil også de ekstra fiskekvotene falle bort. Dette vil neppe EU være tjent med slik råstoffsituasjonen er i EU-havet.

Det ble også gitt tollreduksjoner på fisk som en følge av at nye EU-land uten slik toll havnet innenfor EUs tollregime. Disse tollreduksjonene er i henhold til WTOs regelverk, og vil bestå uavhengig av om EØS-avtalen sies opp eller ikke.

Slik Norge reduserer tollen på for eksempel smør når vi har nasjonal underdekning, gir også EU ensidige tollettelser eller tollfrie kvoter på fisk uavhengig av EØS-avtalens bestemmelser. Å fjerne disse ordningene vil ramme EUs egen fiskeindustri og eget marked. Vi har derfor liten grunn til å frykte en slik utvikling.

EUs katastrofale fiskeripolitikk har ødelagt ressursgrunnlaget i Unionens havområder. Fra 1998 har derfor gapet mellom Unionens produksjon og konsum av fisk vært stadig økende. Når underdekningen er så stor som i dette tilfellet, vil det som regel være kjøper som må ta tollbelastningen.

At det i dag er store lagre av usolgt fisk i Norge, viser at andre forhold enn toll er avgjørende for salget. Nygård nevner krisen i eurosonen som en årsak. En annen er at god forvaltning av ressursene i norsk sone har gitt rekordfangster, og med utsikter til enda større kvoter, er det naturlig at kjøperne er avventende i håp om prisreduksjoner.

Enten Nygård liker det eller ikke, har vi for første gang fått en EØS-debatt i Norge. Nei til EU mener dette er på høy tid. Alt for lenge har vi ensidig godtatt alt som har kommet fra Brüssel uten å mukke. Europautredningen samt Alternativrapporten som flere fagforbund står bak, vil danne grunnlag for den kommende stortingsmeldingen om vårt forhold til EU. Men EØS-debatten vil ikke bare foregå i stortingssalen – det vil blant andre Nei til EU sørge for.