Leserbrev

Tilbake

Datalagringsdirektivet og Grunnloven
Av Tore Ruud, Harstad

I den offentlige debatten om Datalagringsdirektivet har forholdet til Grunnloven vært lite berørt. Jeg vil i det følgende komme med noen synspunkter når det gjelder forholdet til Grunnlovens § 100 og § 102.

Fra § 100: "Brevcensur kan ei sættes i Værk uden i Anstalter."

Ytringsfriheten er en grunnleggende forutsetning for en opplyst allmennhet og dermed også for et demokratisk styresett. Grunnloven er forbilledlig klar på dette punktet, men ble til i en tid da man ikke hadde noen mulighet til å forestille seg utarbeidelse av kontakt- og adferdsprofiler med bakgrunn i telekommunikasjonsadferd. Det er derfor en for snever tolkning av Grunnlovens forbud mot brevsensur å hevde at fordi Datalagringsdirektivet ikke fører til lagring av innholdet i kommunikasjonen, bryter man heller ikke Grunnlovens forbud. Mest sannsynlig vil en profilanalyse av samtlige telekommunikasjonsmidler en person benytter i løpet av et år, være et langt sterkere inngrep i hans private sfære enn at et brev blir lest av uvedkommende.

Fra § 100: "Det paaligger Statens Myndigheder at lægge Forholdene til Rette for en aaben og oplyst offentlig Samtale."

En av de viktigste forutsetningene for en åpen og opplyst offentlig samtale er en fri og uavhengig presse. Pressen er helt avhengig av skjulte informanter for å kunne avdekke kritikkverdige forhold i samfunnet. Pressen er derfor fritatt fra vitneplikt, og beslag av data i pressens besittelse er som hovedregel utelukket. Innføring av Datalagringsdirektivet vil uthule prinsippet om kildevern, da informanter som vet at alle trafikkdata blir lagret, vil vegre seg mot å ta kontakt med pressen, ettersom de står i fare for å bli avslørt. Slik kan kritikkverdige forhold i samfunnet forbli skjulte, uten at hvite felter i avisene viser at sensur har funnet sted.

§ 102: "Hus-Inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde."

Argumentasjonen om at bestemmelsen i Grunnloven om brevsensur må sees i forhold til de inngrep i den enkeltes frihet Eidsvollsmennene kunne se for seg, må også gjelde for bestemmelsen om husundersøkelser. Også her er forholdet at en kontakt- og adferdsprofil ut fra telekommunikasjon som regel er et større inngrep i privatlivets fred enn hva en husundersøkelse er. At inngrepet kanskje ikke oppleves så krenkende fordi det skjer i det skjulte, er ingen formildende omstendighet, snarere tvert imot. Det å vite hvilke data om deg som lagres, er i seg selv en viktig rettighet i en rettsstat, og ble da også en del av resultatet etter at Lund-kommisjonen hadde lagt fram sin innstilling.

Hadde vi hatt en forfatningsdomstol i Norge, kunne vi ha fått prøvd lovligheten av Datalagringsdirektivet. I Tyskland og Romania har man slike domstoler, og begge steder er implementeringen av Datalagringsdirektivet avvist som grunnlovsstridig. Her til lands må vi håpe på at stortingsflertallet legger mer vekt på hensynet til Norges Grunnlov enn til EUs datalagringsdirektiv. Høyre har i denne sammenheng en nøkkelrolle. Et parti som i ord vektlegger individets frihet og privatlivets fred, bør i handling vise dette ved å stemme nei til Datalagringsdirektivet.